Sentral-Asia 2026: Fem venner på vei mot Silkeveien

I flere måneder har vi studert kart, tog og grenseoverganger. Foran oss ligger tre uker i byene og landsbyene langs Silkeveien.

Nå sitter fire av oss på flyplassen i Istanbul. Neste fly går til Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan. Der møter vi Vili, som kommer med fly fra Jerevan litt senere på dagen. Så er hele gjengen samlet.

Det er et spesielt øyeblikk når en reise går fra planer til virkelighet. Vi har snakket om denne turen i månedsvis. Nå er vi på vei.

Mange norske lesere kjenner kanskje området best fra Erika Fatlands bok Sovjetistan. Nå skal vi selv reise gjennom tre av landene hun besøkte.

Tre av landene i Sentral-Asia: Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan. De grenser til Kasakhstan, Kina, Afghanistan og Turkmenistan.

Vi som reiser, er Hans Nyberg, Åge Sivertsen, Peyman Rad, Varazdat Grigoryan – Vili blant venner – og meg. Vi er fem reisevante karer med ulik bakgrunn og ulike interesser.

Planen har tatt form gjennom flere måneder. Vi har kjøpt togbilletter, bestilt hotell og ordnet transport over grensene. Samtidig har vi prøvd å gi plass til det som ikke kan bestilles på nett: møtene med folk.

Menneskene er like viktige som byene

Vi gleder oss til Samarkand. Der venter Registan, de blå kuplene og historien om Timur og Ulugbek. I århundrer var byen et viktig knutepunkt mellom øst og vest.

Bukhara kommer helt mot slutten. Der skal vi gå i trange gater mellom madrasaer, tehus og gamle handelskupler.

Men dagene mellom de store byene blir minst like viktige.

Etter Samarkand tar vi nattog til Kokand, øst i Usbekistan. Der møter Ehsonbek oss. Han bor i Levanger, men kommer fra Tadsjikistan. Sammen reiser vi over grensen til Isfara, der familien hans bor.

Vi skal være der i fire–fem dager. Familien har ordnet et hus vi kan bruke, og Ehsonbek har fått ganske frie tøyler til å legge opp dagene.

Vi vet lite om hva som venter. Det liker vi.

Vi håper på måltider rundt samme bord, besøk på markedet og små turer i området. Mest av alt håper vi å komme tett på hverdagen.

Vi starter og slutter i Tasjkent. Mellom der skal vi innom andre byer og landsbyer i Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan.

Gjennom Ferganadalen

Mye av reisen går gjennom Ferganadalen. Den grønne og tett befolkede dalen er delt mellom Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan. Veier, landsbyer og familier går på kryss og tvers av grensene.

Isfara ligger helt ute i kanten av dalen. Derfra krysser vi tilbake til Usbekistan og drar til Fergana, hvor vi blir i to netter.

En kort drosjetur unna ligger Margilan, kjent for silkeproduksjonen som har preget byen i århundrer. Der håper vi å få se hvordan silken går fra kokong til ferdig stoff.

Så krysser vi enda en grense. Denne gangen til Kirgisistan.

Målet er Arslanbob, en landsby rundt 1600 meter over havet. Der skal vi bo hos en familie i tre netter, med frokost og middag i huset. Rundt landsbyen ligger det som omtales som verdens største naturlige valnøttskog.

Tilbake til Usbekistan

Fra Arslanbob går turen tilbake til Usbekistan. Vi passerer Andijon og tar toget videre til Tasjkent.

Der får vi et par dager før neste nattog. En av dagene skal vi være sammen med David, en armener som bor i byen. Jeg traff broren hans i Armenia tidligere i år, og gjennom ham har vi fått kontakt. David har lovet å vise oss sitt Tasjkent.

Så kommer siste store stopp: Bukhara.

Vi ankommer tidlig om morgenen 31. august. Dagen etter, 1. september, feirer Usbekistan nasjonaldag. Den skal vi få med oss før nattoget går tilbake mot Tasjkent natt til 2. september.

Samme ettermiddag flyr vi til Istanbul.

Der blir det tre netter før vi vender nesen hjemover. Vi tar like godt den byen med i samme slengen.

Følg oss på reisen

Det blir en tur med store skifter. Fra storbyer til fjell. Fra hotell til private hjem. Fra raske tog til lange bilturer.

Vi skal krysse flere grenser og bruke mye tid i Ferganadalen. Dalen har lenge vært et knutepunkt for handel og kultur. Samtidig har grensene skapt strid.

Men planen er ikke å løpe fra severdighet til severdighet. Vi har satt av tid til bakgater, tehus og markeder. Vi vil snakke med folk – og se hva som skjer når planen ikke bestemmer alt.

Jeg kommer til å legge ut bilder og korte glimt på Facebook. På bloggen skriver jeg mer om stedene, menneskene og historiene vi møter.

Og om alt det vi ikke klarte å planlegge.

Nå går flyet snart til Tasjkent.

Neste innlegg kommer derfra.

Midt i natten i Istanbul, men like blid. Fra venstre Peyman, Roger, Hans og Åge.

Legg igjen en kommentar

Search