Hvis den første kvelden skulle gi oss et hint om hva som venter de neste ukene, kunne Sentral-Asia-reisen knapt ha begynt bedre.
Etter nesten et døgn på reisefot var ambisjonsnivået fredag kveld beskjedent: Vi skulle finne mat – og helst holde oss våkne lenge nok til å spise den.
Tre av oss hadde kommet fra Trondheim, Peyman fra Oslo og Vili fra Jerevan. På et eller annet vis fant alle fem hverandre der vi skulle, og utpå ettermiddagen var vi endelig samlet på hotellet i Tasjkent. Med 37–38 varmegrader ute fristet ikke den lengste ekspedisjonen.
Fakta om Tasjkent
- Land: Usbekistan
- Folketall: Om lag 3 millioner
- Status: Hovedstad i Usbekistan og Sentral Asias største by
- Historie: Over 2000 år gammel, kjent som Chach i oldtiden
- Jordskjelvet: Store deler av byen ble ødelagt i 1966 og senere gjenoppbygd i sovjetisk stil
- Kjent for: Tasjkent-metroen, Chorsu-basaren, brede avenyer og store grøntområder
- I dag: En blanding av sovjetisk arkitektur, islamske kulturminner og moderne usbekisk storbyliv
Fra flyplass til bakgård
Heldigvis lå Caravan i gangavstand. Bak en ganske anonym fasade åpnet det seg en sval og grønn bakgård, omgitt av et interiør som kunne vært hentet fra et gammelt usbekisk hjem: suzanier, keramikk, tekstiler og utskåret tre.
Vi hadde knapt satt oss før det første lokale ølet sto på bordet. Seks halvlitere Sarbast kostet til sammen rundt 140 norske kroner. Ufiltrert, iskaldt – og akkurat da vanskelig å tenke seg noe bedre.
Vi hadde bestemt oss for én ting: Når vi først var kommet til Usbekistan, skulle vi spise og drikke usbekisk. Dermed kom det kaldt kjøtt, syltede tomater og agurker på bordet før hovedrettene.
Plov må man ha
Og selvfølgelig plov. Å reise til Usbekistan uten å spise plov ville være omtrent som å komme til Trøndelag og konsekvent styre unna sodd.
Men sammenligningen yter egentlig ikke ploven rettferdighet. Risretten med kjøtt, gulrøtter, løk og krydder er så tett knyttet til usbekisk gjestfrihet og høytider at UNESCO har ført selve palov-kulturen inn på listen over menneskehetens immaterielle kulturarv. Hver region – og gjerne hver kokk – har sin måte å lage den på.

Hans gikk en annen vei og valgte ørret, mens jeg gjorde det enkleste når man er ny i landet: Jeg spurte kelneren hva han mente jeg burde spise. Svaret kom raskt: usbekisk lagman. En kraftig suppe med håndlagde nudler, finhakket fårekjøtt og grønnsaker. Et særdeles godt råd.
Når en armener roser konjak
Kelneren vår viste seg å være minst like godt valg som lagmanen. Blid, morsom og til stede uten å være påtrengende – og slik var egentlig alle vi møtte blant de ansatte. Etter hvert kom det også usbekisk rødvin og lokal konjakk på bordet.
Da selv Vili, armeneren i følget, måtte medgi at usbekerne kunne lage god konjakk, skjønte vi at kvelden hadde nådd et visst nivå. Det sitter langt inne, skal jeg si dere.

Fem personer spiste og drakk godt for 2,5 millioner som – rett over 2000 norske kroner. Men det vi tok med oss ut i den varme Tasjkent-kvelden, var først og fremst følelsen av å ha landet.
Et døgn senere er vi på vei videre mot Samarkand. Tasjkent ble bare det første korte møtet med Sentral-Asia. Men det var mer enn nok til å gi oss lyst på fortsettelsen.
Fakta om Usbekistan
- Offisielt navn: Republikken Usbekistan
- Hovedstad: Tasjkent
- Folketall: Omtrent 38,4 millioner innbyggere
- Areal: Omtrent 449 000 kvadratkilometer
- President: Shavkat Mirziyoyev
- Offisielt språk: Usbekisk
- Valuta: Usbekisk sum (UZS)
- Religion: Flertallet er muslimer, men landet er formelt sekulært
- Selvstendighet: 1991, etter Sovjetunionens sammenbrudd
- Geografi: Grenser til Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan og Turkmenistan
- Særtrekk: Ett av bare to dobbelt landlåste land i verden, for å nå havet må du krysse minst to andre land
- Historisk betydning: Samarkand, Bukhara og Khiva var sentrale byer langs Silkeveien







Legg igjen en kommentar