Sentral-Asia 2026: På hesteryggen gjennom valnøttskogen

På hesteryggen, høyt over Arslanbob, red vi inn i verdens største naturlige valnøttskog. Det ble seks timer med fjell, gamle trær, lokal historie – og en lunsj vi kommer til å huske.

Arslanbob ligger høyt oppe i fjellene i Kirgisistan, rundt 1500 meter over havet. Landsbyen strekker seg flere kilometer oppover dalsida og har rundt 13.000 innbyggere. Bak husene reiser fjellene seg til over 4000 meter. Men det er ikke først og fremst fjellene som har gjort Arslanbob kjent.

Det er valnøttene.

Rett over landsbyen ligger det som omtales som verdens største naturlige valnøttskog. Den dekker rundt 110 kvadratkilometer – omtrent halvparten av Oslo kommunes areal. Mange av trærne er svært gamle. Noen har stått her i flere hundre år.

Hayat og Pasil var våre to guider og hestekyndige hjelpere på dagens tur. De tok oss med på en nesten seks timer lang ferd gjennom fjellene og valnøttskogen over Arslanbob. En tur vi neppe kommer til å glemme.

Mannen vår i Arslanbob heter Hayat. Han er verten vår, guiden vår og mannen som har lagt opp oppholdet. Turisme har han drevet med i mer enn 30 år. Det begynte nesten tilfeldig da han jobbet i skogsselskapet og et tysk reiseselskap spurte om han kunne guide noen gjester. Etter tre dager hadde Hayat tjent mer enn han ellers gjorde på en hel måned. Da skjønte han at turisme kanskje var noe å satse på.

I dag var det hesteryggen som gjaldt.

Sammen med Hayat og Pasil red vi opp fra landsbyen, passerte et utsiktspunkt på rundt 1700 meter og fortsatte videre opp i valnøttskogen. Der inne, mellom de gamle trærne, begynte vi å lete etter sammenligninger.

En blanding av Robin Hood-skogen og Fangorn fra Ringenes Herre, kom det fra en av oss.

Det var treffende.

Piknik i valnøttskogen. Hans sa at skogen minner om Robin Hood og Fangorn fra Ringenes Herre.

Vi var her før innhøstingen. Valnøttene hang fortsatt på trærne over oss. Om noen uker, i september og begynnelsen av oktober, skjer det store her oppe. Da drar store deler av landsbyen opp i skogen for å sanke. For mange familier er valnøttene en viktig del av årsinntekten, før de tørkes, selges og finner veien langt utenfor Kirgisistan.

Midt inne i skogen tok Hayat og Pasil av sadlene og lot hestene gå løse og beite. Så dekket de opp til lunsj på en duk på bakken: grillmat, suppe, brød, salat, frukt, kjeks og sjokolade. Rundt oss sto valnøtttrærne tett, mens sola brøt gjennom løvet.

Rett utenfor huset der vi bor i Arslanbob. Bak oss reiser to av fjelltoppene seg til rundt 4200 meter. Det er ikke akkurat hverdagskost å gå ut døra og møte en slik utsikt.

Hayats historie forteller også noe om hvordan Arslanbob har forandret seg. Han har tall tilbake til 2001. Da registrerte han 83 turister. I toppåret 2019, før pandemien, var tallet kommet opp i over 3000. Valnøttskogen trekker flest, men folk kommer også for fjellturer, ridning, klatring – og etter hvert ski.

Og her finnes en liten norsk forbindelse. Rundt 2010 kom nordmannen Kjartan Pedersen hit og så mulighetene for vinterturisme. Sammen med Hayat var han med på å utvikle skitilbudet i fjellene rundt Arslanbob.

Hele gjengen samlet sammen med Hayat, guiden vår og mannen vi bor hos i Arslanbob. Bak oss reiser fjellene seg bratt – de høyeste toppene i området når over 4 200 meter. Det er vanskelig å finne en bedre ramme rundt et gruppebilde enn dette.

Så er det legendene.

Ifølge en gammel lokal fortelling lette Arslanbob etter et paradis på jorda. Han fant denne dalen, men den manglet trær. Da skal profeten Muhammed ha sendt ham frø fra ulike treslag, blant annet valnøtter. Arslanbob tok dem med opp i fjellene og spredte dem utover dalen.

Slik skal valnøttskogen ha blitt til.

Det er en legende, selvfølgelig. Men den sier noe om hvor viktig skogen er her. Den er ikke bare en turistattraksjon. Den er arbeidsplass, inntektskilde og en del av identiteten til Arslanbob.

Etter nesten seks timer var vi tilbake i landsbyen.

Stive, støle og ganske møre i kroppen.

Men for en dag.

Legg igjen en kommentar

Search