Vi dro til vannet for å bade. Men her i grenselandet mellom Tadsjikistan og Kirgisistan er vann langt mer enn noe man kjøler seg ned i. Det er jordbruk, strøm og livsgrunnlag. Og noen ganger har det vært verdt å slåss om.
Turen til vannet var ikke vår idé.
Dagen før traff vi en mann fra landsbyen Bogiston da vi var ute og gikk. Han mente tydeligvis at fem nordmenn burde få oppleve litt mer av området.
Han visste om et fint sted å bade.
Neste dag kom han tilbake. En kamerat stilte også opp med bil, og så dro vi av gårde.
Vi tilbød oss å betale.
Det var ikke aktuelt.
Etter noen dager her begynner vi å forstå at gjestfriheten ikke er et tillegg til reisen. Den er blitt en del av selve reisen.
Til Tadsjikhavet
Målet var Qayraqqum-reservoaret øst for Khujand.
Det er et enormt kunstig vannmagasin på Syr-Darja. Det er så stort at det i 2016 fikk navnet Bahri Tojik – Tadsjikhavet.

Reservoaret er rundt 56 kilometer langt, opptil 15 kilometer bredt og dekker omkring 523 kvadratkilometer. Det er rundt halvannen gang så stort som Mjøsa. (Wikipedia)
Det ble bygd i sovjettida på 1950-tallet. Hensikten var både å produsere strøm og regulere vann til jordbruket.
For oss denne dagen var vannet først og fremst til for å kjøle ned fem varme nordmenn.
Men turen fikk meg også til å tenke på hvor mye vann betyr her.
Vannet bryr seg ikke om grensene
Ferganadalen er grønn og fruktbar. Men mye av jordbruket er avhengig av kunstig vanning.
Under Sovjetunionen kunne elver, kanaler og vanninntak styres som deler av ett system. Da Sovjetunionen forsvant i 1991, ble grensene mellom republikkene plutselig grenser mellom selvstendige stater.
Problemet var at vannet ikke brydde seg om de nye grensene.
Det gjorde heller ikke veiene, jordene og landsbyene.
Her rundt Isfara og Batken ble resultatet en av de mest kompliserte grensene i Sentral-Asia. Landsbyer ligger tett på hverandre. Veier går på kryss og tvers. Jord, beitemark og vanningsanlegg har vært brukt av mennesker på begge sider.
På et kart ser grensene underlige ut.
På bakken blir det enda tydeligere.
Da vannstriden ble dødelig
I april 2021 eksploderte konflikten ved Golovnoi-vanninntaket ved Isfara-elva.
Uenigheten handlet om kontrollen over et viktig vanninntak. Det begynte lokalt, men utviklet seg raskt til kamper mellom styrker fra de to landene.

Over 50 mennesker ble drept, de fleste sivile. Omkring 58.000 mennesker måtte forlate hjemmene sine eller ble evakuert. (Human Rights Watch)
Året etter gikk det enda lenger.
I september 2022 brøt det ut harde kamper langs rundt 110 kilometer av grensen. Denne gangen handlet konflikten om langt mer enn vann: territorium, veier, jord og en grense som aldri var blitt ordentlig fastsatt etter Sovjetunionens fall.

Human Rights Watch har dokumentert minst 37 sivile drepte og mener det reelle sivile dødstallet kan ha vært rundt 50. Mer enn 130.000 mennesker ble drevet på flukt på kirgisisk side alene.
Det blir derfor for enkelt å kalle dette en vannkrig.
Men uten vannet er det vanskelig å forstå konflikten.
En landsby delt av et gjerde
Vi har selv sett hvor fysisk grensen er.
På en liten vei gjennom grenseområdet kjørte vi langs et høyt sikkerhetsgjerde med spiraltråd på toppen.
Men det mest slående var ikke selve gjerdet.
Det var husene.
På begge sider ligger vanlige boliger og hager. Landsbyen fortsetter egentlig bare videre, men statsgrensen har delt den i to.
Gamle veier stopper brått ved gjerdet. Skal du besøke noen som bor på den andre siden, kan det bety en lang omvei til en grenseovergang og tilbake igjen.
Vi ble stående og snakke med noen ungdommer på den kirgisiske siden.
De sto bare noen meter unna.
Så kom en tadsjikisk grensevakt bort og gjorde det klart at samtalene og fotograferingen måtte stoppe.
Han ba ikke om å se bildene vi allerede hadde tatt. Men beskjeden var tydelig nok.
Det var en liten påminnelse om at dette ikke bare er et gjerde mellom naboer.
Det er en statsgrense som inntil ganske nylig var åsted for væpnede sammenstøt.
For oss er dette spesielt å oppleve på en reise. For menneskene som bor her, er det hverdagen.
En landsby. Naboer. Gamle ferdselsveier.
Og et gjerde midt imellom.

En avtale som gir håp
Så skjedde noe historisk 13. mars 2025.
Presidentene i Tadsjikistan og Kirgisistan undertegnet en avtale som fastsatte hele den rundt 1000 kilometer lange grensen mellom landene. Samtidig kom flere andre avtaler, blant annet om veier og om tilgang til vann- og energianlegg.
Vannavtalen er særlig interessant her.

Landene ble blant annet enige om felles drift av en demning med tre luker i Isfara-elva. Statsgrensen går gjennom selve anlegget. De ble også enige om drift av vanninntaket til Machoi/Ak-Tatyr-kanalen.
Det høres kanskje teknisk ut.
Her er det alt annet enn det.
Når samme elv skal gi vann til åkrene på begge sider av grensen, betyr det mye hvem som styrer lukene, hvordan vannet fordeles og hvem som får tilgang når det er lite vann.
Avtalene betyr ikke at alle problemene er borte.
Men etter flere tiår med strid finnes det nå en avtalt grense og nye regler for hvordan viktige ressurser skal deles.
Det gir håp om en roligere framtid.



Legg igjen en kommentar