Hver sommer flytter Paykar, datteren Lena og svigersønnen Hrachik opp i fjellet i Armenia. Da jeg besøkte dem, var Paykar 96 år. Hun beveget seg fortsatt stødig i de bratte fjellsidene.

Landskapet var bratt, åpent og nesten uten trær. Grønne skråninger strakte seg opp mot en skarp, blå himmel. Mellom steinene vokste det gress og ville urter.

Vi var i Shamshadin, nordøst i Armenia. Nesten 2100 meter over havet.

Her tilbrakte Paykar sommeren.

Hvert år i mai forlot hun hjemmet i landsbyen Norashen sammen med datteren Lena og svigersønnen Hrachik. Norashen ligger nær grensen mot Aserbajdsjan, i et område som i mange år har vært preget av uro.

De neste fem månedene bodde familien på setra i fjellet. Det armenske ordet de brukte, lød overraskende kjent for norske ører.

En invitasjon fra fjellsiden

Min venn Gaizag hadde vært her flere ganger før.

Han ble kjent med familien etter at han en dag stoppet langs veien for å kjøpe blomster av to jenter. Det var Lenas barnebarn.

Bestemoren sto lenger oppe i skråningen og fulgte med.

– Du må komme opp og smake på yoghurten min, ropte hun.

Gaizag tok imot invitasjonen. Etter det besøkte han familien hver gang han var i området.

Denne gangen fikk jeg være med.

Livet med dyrene

Familien hadde fire melkekyr og tolv kviger og kalver. På tunet gikk det også griser, høns og ender.

Melken ble til ost og yoghurt. Det de ikke brukte selv, kunne selges.

Arbeidet var tungt og dagene lange. Dyrene måtte melkes og passes. Ost og yoghurt skulle lages. Urter og spiselig gress skulle samles i fjellet.

Da vi kom fram, var det Hrachik som tok imot oss.

Gaizag spurte etter Paykar og Lena.

– De er oppe i fjellet og plukker urter, svarte han.

Hrachik gikk ut mot kanten av tunet og ropte navnene deres utover fjellsiden. Da ingen svarte, begynte han å gå oppover.

En liten skikkelse i fjellet

Etter en stund oppdaget jeg Paykar.

Først var hun bare en liten prikk høyt oppe i lia.

Hun støttet seg på en stokk og bar på urtene hun hadde plukket. Terrenget var bratt, men Paykar beveget seg rolig og sikkert nedover.

Hun hadde tilbrakt sommeren her i mer enn 50 år. Hun kjente hver sti og hver skråning.

Da hun fikk øye på Gaizag, lyste ansiktet hennes opp. Hun gikk rett bort til ham og ga ham en lang og varm klem.

Det var lett å forstå at dette ikke bare var et tilfeldig besøk.

Bordet ble dekket

Vi forsøkte å si at de ikke måtte gjøre noe stort ut av besøket.

Det hjalp ikke.

I løpet av få minutter hadde Lena dekket bordet. Der sto fast, hjemmelaget ost og tykk yoghurt. Vi fikk ferske urter og en enkel omelett laget av egg fra hønene på tunet.

Alt kom fra stedet der vi satt.

Paykar satt ved bordet sammen med oss. Hun spiste den samme maten som familien hadde levd av gjennom mange år.

Hun fulgte også med på været.

Før regnet kom, merket hun at noe var i ferd med å skje. Hun reiste seg raskt og gikk for å ta inn klesvasken som hang ute.

96 år gammel var hun fortsatt med på alt som måtte gjøres.

Hrachiks eplebrennevin

Hrachik satt lenge stille og fulgte med på oss.

Så så han bort på meg.

Ville jeg smake på eplebrennevinet hans?

Jeg svarte ja.

Han reiste seg, hentet en flaske og fylte opp glassene med den blanke drikken han hadde laget selv.

Kvinnene rundt bordet begynte å humre og snakke armensk.

– Han drikker Hrachiks brennevin nå.

– Gjør han det?

– Ja, ja. La ham drikke!

Jeg forsto ikke ordene der og da, men tonefallet og latteren var ikke til å ta feil av.

Hrachik løftet glasset. Han holdt blikket mitt et øyeblikk.

Så skålte vi.

Rundt oss lå fjellene, dyrene og det enkle tunet. Regnet var på vei.

Men inne rundt bordet var det varmt.