Vi møttes tilfeldig på en jazzklubb i Jerevan. Noen få ord om Norge ble starten på et vennskap som siden har ført meg til steder i Armenia jeg aldri ville ha funnet på egen hånd.

– Hvorfor nevnte du Norge?

– Fordi jeg er fra Norge.

– Jeg også!

Omtrent slik startet den aller første samtalen mellom Gaizag og meg.

Vi satt i et dunkelt kjellerlokale i Sayat Nova-gata i Jerevan. Lyset var dempet. Rundt oss satt folk og ventet på at den armenske jazzkonserten skulle begynne.

Vi var to fremmede som fant hverandre gjennom et lite land langt mot nord.

Siden den kvelden har vi vært svært gode venner.

Et langt liv i Norge

Historien til Gaizag følger ingen rett linje.

Han er armener, men ble født i Palestina og vokste opp i Israel. Som voksen flyttet han til Norge. Der bodde han i mer enn 50 år.

Mye av tiden arbeidet han på Håndverkeren i Oslo. I perioder eide og drev han også det velkjente serveringsstedet.

Nå har han flyttet tilbake til Armenia.

Han bor i Byurakan, en liten landsby ved foten av Aragats, Armenias høyeste fjell.

Men det er ikke Aragats som først fanger blikket når jeg ser ut av kjøkkenvinduet hans.

Det er Ararat.

Fjellet ligger badet i morgensol på den andre siden av slettelandet. Ararat er enda høyere enn Aragats. Det er Armenias store nasjonalsymbol.

Men fjellet ligger i dag i Tyrkia.

Det er en annen historie.

En bil for dårlige veier

Fra huset i Byurakan er det kort vei til fjellene. Men skal man fram på de veiene Gaizag velger, trengs det en bil som tåler mer enn norsk asfalt.

Gaizag kjører en russisk UAZ Hunter.

Det er ingen behagelig bybil. Den er høy, kantete og enkel. Men på de armenske fjellveiene er den på hjemmebane.

Gaizag bruker bilen til å ta meg med til steder få vanlige turister finner fram til.

Den første dagen kjørte vi fra Byurakan og opp mot Aragats, der snøen fortsatt lå våt og tung tidlig i juni.

Neste dag gikk turen østover, mot Shamshadin.

Der ventet bratte fjell, små landsbyer og mennesker med en hverdag svært ulik min egen.

Langs den urolige grensen

Shamshadin ligger i Tavush-provinsen, nær grensen mot Aserbajdsjan.

I de små landsbyene kan Jerevan føles langt unna. Tempoet er et annet. Veiene er dårligere, avstandene større og livet tettere knyttet til jord, dyr og årstider.

Grensen er heller aldri langt borte.

Likevel er det ikke først og fremst konflikten jeg husker fra reisene dit.

Jeg husker menneskene.

Familier som dekker bordet før du rekker å si at du ikke er sulten. Folk som byr på ost, yoghurt, urter og hjemmelaget brennevin. Mennesker som deler det de har, selv om de ikke har mye.

Gaizag kjenner mange av dem.

Noen ganger vet jeg ikke helt hvor vi skal før vi er framme. Jeg vet bare at han har noen vi må besøke.

Det holder.

Historiene oppstår i møtene

Jerevan har mye å by på. Jazzklubber, festivaler, vin, musikk og lange kvelder med gode venner.

Men de beste historiene kan ikke planlegges.

De oppstår i møte med mennesker. Rundt et bord, i en bil, i en landsby eller på en jazzklubb i en kjeller.

Det var slik jeg møtte Gaizag.

Jeg visste ikke hvem som satt ved nabobordet den kvelden i Sayat Nova-gata. Jeg ante heller ikke hvor mange veier i Armenia han senere skulle åpne for meg.

Det er nettopp disse tilfeldige møtene som gjør landet så vanskelig å forlate.

Man reiser hjem.

Men man blir aldri helt ferdig med Armenia.