Da broren forsvant i krigen, forsvant også musikken fra livet til konsertpianisten Shoghakat Vardanyan. Hun tok fram mobilen og begynte å filme. Resultatet ble en dokumentar som traff meg med full kraft.

En søndag morgen i Jerevan satte jeg meg alene i leiligheten og startet filmen «1489».

Min venn Gaizag hadde gått til frisøren. Dagen før hadde jeg møtt regissøren, Shoghakat Vardanyan. Vi fikk raskt en fin tone. Tidlig søndag sendte hun meg en lenke og et passord, slik at jeg kunne se filmen.

Da jeg først hadde startet, var det umulig å stoppe.

Broren forsvant i krigen

Shoghakat er utdannet konsertpianist. Hun hadde ingen planer om å bli filmskaper.

Så kom krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan høsten 2020. Lillebroren Soghomon var 21 år og avtjente militærtjenesten. På krigens sjuende dag forsvant han.

Shoghakat og foreldrene lette etter svar. De dro fra sykehus til sykehus. De lette blant sårede og døde. Ingen kunne fortelle dem hva som hadde skjedd.

Musikken forsvant fra livet hennes. I stedet tok hun fram mobilen.

Hun begynte å filme familien. Først håpet hun fortsatt at broren skulle komme hjem, og at hun en dag kunne vise ham opptakene.

Men letingen fortsatte.

Etter seks måneder ble det funnet levninger. Familien måtte deretter vente i ett og et halvt år på svaret fra DNA-testen.

Tallet 1489 var nummeret de uidentifiserte levningene etter broren hadde fått. Det ble også navnet på filmen.

En film som sitter i kroppen

«1489» er dypt rystende.

Kameraet er tett på familien i de mest sårbare øyeblikkene. Vi ser håpet, fortvilelsen og den lange ventetiden. Vi ser også øyeblikket da familien forstår at det verste har skjedd.

Tårene presset på flere ganger mens jeg så filmen.

Shoghakat må ha en enorm vilje. Hun var ny i filmfaget og jobbet nesten uten penger. Flere mente hun trengte mer erfarne folk rundt seg. Hun møtte også produsenter som ville endre filmen.

Men hun holdt fast ved sitt eget uttrykk.

Som musiker hadde hun en egen sans for rytme, stillhet og pauser. Det merkes i hele filmen. Den har heller ingen musikk. Shoghakat mente at musikk ville ha brutt med den brutale virkeligheten hun hadde filmet.

Hun tok også et vanskelig valg som søster. Private bilder og gamle opptak av broren fikk liten plass. Filmen skulle ikke bare handle om Soghomon.

Den skulle handle om alle som blir redusert til et nummer i en krig.

For meg er resultatet et mesterverk.

Da rulleteksten kom, satt jeg stille igjen. Dette var ikke bare en film jeg hadde sett. Det var en opplevelse som satt i hele kroppen.

Striden om Oscar-valget

Verden hadde allerede oppdaget «1489».

I 2023 vant filmen hovedprisen i den internasjonale konkurransen under IDFA i Amsterdam. Det er en av verdens viktigste festivaler for dokumentarfilm. Filmen fikk også den internasjonale kritikerprisen.

Året etter kom striden i Armenia.

Det armenske filmakademiet skulle velge landets kandidat til Oscar-utdelingen. Mange i filmmiljøet mente valget burde ha falt på «1489».

I stedet valgte akademiet «Yasha and Leonid Brezhnev» av Edgar Baghdasaryan. Han satt selv i filmakademiets styre. Avgjørelsen førte til sterke protester og anklager om kameraderi.

Jeg møtte flere i Jerevan som fortsatt var opprørt.

– Dette skulle vært Armenias Oscar-film, sa de.

Etter å ha sett filmen forsto jeg godt reaksjonene.

Men «1489» trenger ingen komité for å bevise sin verdi.

En plass i europeisk film

Da jeg møtte Shoghakat sommeren 2026, hadde hun nettopp fått en ny anerkjennelse. Hun var tatt opp som medlem i European Film Academy.

Hun sto på akademiets liste over nye armenske medlemmer sammen med skuespilleren Samvel Tadevossian.

Det var en stor anerkjennelse for en kvinne som få år tidligere ikke hadde laget film.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk møte henne. Og takknemlig for at hun lot meg se den sterke og svært personlige historien hun har gitt verden.

Tusen takk, Shoghakat.

Vi ses igjen neste gang jeg besøker Armenia.