På «løveklippen» fikk han sitt kall. Fra da av handlet det om Afrika

Han satt oppe på kanten av en klippe i Ngorongoro-krateret i Tanzania og så tusenvis av dyr av alle slag under seg. Følelsen han fikk denne dagen i 1986 kan Hans Venvik aldri glemme. Arkitekten fra Levanger var solgt. Fra da var det Afrika det handlet om.

Snart fire tiår etterpå kan 79-åringen se seg tilbake og slå fast at han gjorde alvor av sine drømmer. Han brøt opp fra stillingen i Telemark fylkeskommune og fikk jobber gjennom Norad. Først havnet han på Sri Lanka, etterpå i Tanzania før han slo seg ned i Uganda der han lever nå.

På Venna Haven Farm, bare noen kilometer unna landets hovedflyplass, er basen. De siste 20 åra har Hans Venvik og hans ugandiske kone Sheila omdannet 250 mål med sumpland og lite produktiv jord til litt av en oase. Stein på stein har de flyttet på. Hus på hus er bygd.

Først handlet det om dyrking, dyrehold og fiskeoppdrett. Etter hvert er det turisme som har blitt det viktigste beinet som farmen skal stå på framover. Denne vinteren tar de imot en liten gruppe trøndere som ønsker å oppleve Afrikas perle Uganda. Så får tida og vegen vise hva farmen kan utvikles til.

Arbeidet til protester fra sine ansatte

La oss gå tilbake til det verdensberømte vulkanske krateret i Tanzania som er hjemmet til over 30.000 ville dyr. Ngorongoro er omgitt av høye klipper som danner et naturlig gjerde som sammen med den frodige jorda holder dyrene på stedet. Om du husker Disneys berømte tegnefilm «Løvenes konge», klarer du å se det for deg. Hans Venvik sto som løven på toppen av klippen og kikket ut over et uendelig hav av Afrikas ville dyr.

— Det kan nesten ikke beskrives. Det må oppleves, sier arkitekten som i dag mest av alt trives best med livet på farmen som ligger i den lille landsbyen Buyege.

Venvik vet at hver eneste dag året rundt er temperaturen 25 – 30 grader. Her er det ingen kulde som setter seg i utslitte ledd. Varmen gjør bare godt til en kropp som merker at den har snart 80 år med levd liv bak seg.

Han planter og sår i sine bed. Lass på lass med jordrester og ugress blir kjørt i trillebårer til komposthaugen. Å sitte på den vakre terrassen med et glass øl kan være fristende. Venvik synes det er enda bedre å få bruke kroppen på skikkelig arbeid og se at det spirer og gror rundt ham.

— Vi har jo en del ansatte her på farmen. I starten syntes de det var rart at jeg skulle arbeide, jeg som var hvit europeer og eier. De nesten tok verktøy og redskap ut av hendene mine. Nå har de forstått at det er slik jeg vil ha det, smiler han.

Paradiset kan være et rent helvete

Med et slikt liv kan det høres ut som om Hans Venvik lever i et paradis. Det er en sterk overdrivelse. Rundt 30 år i Afrika og på Sri Lanka har gitt ham sterke opplevelser. På Sri Lanka opplevde han landets borgerkrig på nært hold. Vest i Tanzania var det borgerkrig og folkemord i nabolandene Rwanda og Burundi. Han var til stede i flyktningleire med ufattelig 300.000 mennesker som hadde rømt for å overleve.

Hans Venvik kom til Uganda da HIV/AIDS-epidemien herjet som verst. Begge Sheilas foreldre døde før hun var sju år. Hennes far var en av sju søsken, fem av dem døde av AIDS. Bare to søstre overlevde. Det representerte regelen, ikke unntaket.

— Det var først da jeg kom til Afrika at jeg forsto hva HIV og AIDS var. Jeg kjenner nesten ikke en familie her i Uganda som ikke har vært gjennom denne katastrofen. Ungene deres ble tatt hånd om av familien. Det kunne være så som så. Mange i den neste generasjonen sank ned i fattigdom. Folk ble grusomt behandlet. En hel generasjon i dette landet ble slått ut av sykdommen, forteller han.

I dag er regelen at ingen dør av AIDS. Selv om det fortsatt er mange som bærer smitten, holdes sykdommen i sjakk med medisiner. For besøkende i området er det greit å vite at det å inngi seg på en viss type afrikanske eventyr kan være risikofylt.

Bor halve året i Norge

Hans og Sheila Venvik har tre barn sammen. Han har også to barn fra et tidligere ekteskap. Katrine som er eldst av de tre, 21 år gammel, bor og arbeider i Oslo. Tvillingene Thomas og Nicolai, går siste året på videregående i Trondheim. I perioder bor også foreldrene i Trondheim, men Venvik håper at han etter hvert kan få godkjent lengre opphold enn halve året her i Uganda.

Hans Venvik kom til Uganda første gang i år 2000. Fire år etter flyttet familien til Trøndelag. De oppholdt seg der til Venvik nådde pensjonsalderen. I 2010 flyttet de tilbake til Afrika, hvor de bodde på en eiendom i hovedstaden Kampala.

— Det var først og fremst av hensyn til barna og nærheten til skolen. Samtidig hadde vi farmen, og jeg for min del var mye her og jobbet. Etter hvert, da vi fant ut at vi vekselvis ville bo i Norge og Uganda, solgte vi eiendommen i Kampala og bosatte oss her.

Sump og dårlig jord

— Beskriv for oss hvordan farmen var da dere kjøpte eiendommen?

— Dette er jo et landområde som er influert av Victoriasjøen. Jorda her er 20 millioner år gammel og er helt utvasket av sjøen som i millioner av år har gått opp og ned. Å være bonde i Norge med jord som er 8000 år gammel er noe helt annet. Det er ikke veldig fruktbart her, men har du næringsstoffer og vann så vokser det meste, forteller Hans Venvik.

Han fikk det han egentlig søkte da han for 20 år siden fant eiendommen der halvparten var sump og resten jord, eller busker og kratt for å være mer presis. Hans hadde en plan om å drive med jordbruk i en kombinasjon med å bygge dammer for fiskeoppdrett i sumpområdet. Det ble mye arbeid før han var der.

— Det var en to meter høy og tornet krattskog over hele området. Den første jobben var rett og få ryddet dette bort. Så startet vi i smått med litt krøtter, geiter og prøvde oss også på gris. Samtidig fikk vi gravd ut fiskedammer i sumpområdet for å drive oppdrett. Etterpå har vi bygd ut bit for bit, ut fra hva vi har hatt råd til.

Hans Venvik forteller denne historien mens vi sitter på terrassen utenfor hovedhuset på Venna Haven Farm. Her er det anlagt grønn plen og det er bygd en liten andedam. Du finner et utall ulike planter og trær i hageområdet. Her kan du plukke mango, granatepler eller bananer rett fra treet. Alskens fugler i alle farger sitter i trærne eller flyr rundt oss og skaper en ubeskrivelig stemning. En hane galer i hønsegården.

En landsby i stor forandring

Dette er en fredelig plett på jorden. For 20 år siden var Buyege et utkantområde, selv om landsbyen ligger under en mil i luftlinje fra Ugandas hovedflyplass. Nå vokser landsbyen hver eneste dag. Området er blitt en del av storkommunen Entebbe. Byen trenger areal for å ekspandere. Om noen år kan det bli bygd en helt ny og moderne veg. Det snakkes også om en bru over sundet i Victoriasjøen. Hvordan ser det ut her om fem år?

— Urbaniseringsgraden skjer veldig fort rundt oss. Det går utrolig fort. For å bli en god turistdestinasjon må vi ha flere overnattingsplasser. Vi har planer for en videre utbygging, men tar det skritt for skritt. Men selve konseptet skal være det samme. De som kommer hit gjør det for å oppleve livet på farmen og være en del av den.

— Du er oppvokst i Børsåsen i Levanger og kommer fra en norsk kultur. Hva er den største fascinasjonen med å komme fra vesten og bosette deg her?

— Først og fremst er det klimaet som er helt utrolig godt. Året rundt er det godt og varmt, men ikke for varmt. Jeg tror knapt du finner plasser i hele verden som har et så stabilt vær, og et vær som er tilpasset menneskekroppen så godt som dette. Det er nok ingen tilfeldighet at menneskeheten ble utviklet her.

— Ikke bare klimatisk, men også kulturelt er det stor forskjell på Norge og her?

— Fra vesten er det lett å se Afrika som et land, mens det er et kjempestort kontinent med så mange fasetter. Ser du på det menneskelige genomet, altså arvestoffene våre, er variasjonen langt større her enn andre steder. Den totale variasjonen i Afrika er 85 prosent, mens den er 15 prosent i resten av verden. Ingen andre steder er folk så forskjellige som her. Det er lett å glemme når man ser og betrakter menneskene og miljøene her.

— Vesten produserer fordommer

Han blir ivrig Hans Venvik, når vi begynner å snakke om samfunnsutviklingen i Afrika, om vestens syn på kontinentet og våre forestillinger om hva som er rett og galt. Alle historier om Afrika i vesten er euro-sentrert. Vi snakker om kontinentet ut fra den gangen det ble «oppdaget» av folk fra Europa som gikk rundt her på opptråkkede stier. Jeg ber han utdype sine synspunkter når han hevder at mens Vesten trenger Afrika, så kan Afrika klare seg godt uten Vesten.

— Vi har skapt et bilde av Afrika som et fattig, undertrykt kontinent. For å holde på vår euro-senterhet trenger vi å vise at Afrika er sånn eller sånn. Også i forhold til hjelpe- og utviklingsarbeid, det jeg arbeidet med i flere år, er det på samme måten. Det er en industri som produserer fordommer hele tiden for at de skal kunne fortsette som de gjør. Men realiteten er jo at Afrikas utvikling først og fremst må skapes gjennom handel. Her kommer Kina inn i bildet, som ser at de trenger dette kontinentet for å utvikle seg selv.

— Fra vestlig side er det lett å si at kineserne tar over Afrika, og at naive afrikanere lar dette skje. Er det sånn?

— Det er så banalt og kunnskapsløst. For det første så er det årtusen gamle handelstradisjoner mellom Asia og Afrika som pågikk lenge før europeerne kom. Europa etablerte kolonier her, og helt siden de brøt sammen har det vært et vennskapsmessig samarbeid mellom Kina og Afrika. Det vi ser i dag er at landet flytter ut industriproduksjonen sin hit, på samme måte som Europa flyttet sin produksjon til lavkostland på 60-tallet. De investerer og skaper jobber. Spør du meg, er dette en bra ting.

Fakta om Uganda

Land i Øst-Afrika med grenser mot Tanzania, Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Kenya.

Uganda var britisk koloni fram til 1962. I dag er det en republikk. Yoweri Museveni har vært president siden 1986, og er Afrikas lengst sittende statsleder.

Folketallet er beregnet til 45,7 millioner (2020). Uganda er et av de yngste landene i verden, med en gjennomsnittsalder på 15,9 år. unge mennesker under 30 år utgjør rundt 77 prosent av befolkningen. Til sammenligning har Norge en gjennomsnittsalder på 41,1 år, mens gruppen under 30 år utgjør om lag 35 prosent av befolkningen.

Størsteparten av befolkningen lever på landsbygda, under en tredel lever i byene. Hovedstaden Kampala har 1,7 millioner innbyggere. Andre større byer er Jinja og Entebbe.

Uganda ligger ved Afrikas største innsjø, Victoriasjøen, som ligger på om lag 1100 meters høyde over havet. Februar, som er årets varmeste måned, har sjelden temperaturer over 30 grader. Snittet ligger på rundt 25 grader og nattetemperaturen kan komme ned i 18 grader.

Bistand som plaster på såret

Den vestlige verden har lite å skryte av når det gjelder dette kontinentet, mener Hans Venvik. Bistanden som er drevet gjennom mange år ser han på som et plaster på såret for en dårlig samvittighet. Og den innrettes for å beskytte de handelssystemene som vesten har bygd opp og som vi selv tjener på.

— Nylig var det et stort møte her i Uganda. Da møttes lederne for de alliansefrie landene, 135 land som har Kina som assosiert medlem. Disse representerer 6,4 av verdens 7,9 milliarder innbyggere. Ugandas mangeårige president, Yoweri Museveni, ble valgt som leder for organisasjonen. Dette gikk ganske upåaktet hen i Vesten. Burde vi hatt større oppmerksomhet på dette?

— Ja, det er det ingen tvil om. Paradokset oppe i dette er at Norge legger ned sin ambassade her samtidig som Uganda blir en ledende faktor i den tredje verden. Med dette gir vi bort en mulighet for å kunne ha en dialog med kanskje det viktigste forumet utenfor FN. Forstå det det som kan. For meg så blir det fullstendig feil.

Tar presidenten i forsvar

Snart 80 år gamle Yoweri Museveni har sittet med makta i Uganda siden 1986. Hans Venvik vil ikke være den som forsvarer presidenten i ett og alt. Men han føler behov for å korrigere og nyansere en vestlig oppfatning om afrikanske statsledere.

— Vi har en oppfatning om at demokrati er det samme som flerpartivalg der statsledere skal rotere og ikke sitte for lenge. Da glemmer vi vår egen historie med ledere som ble gjenvalgt og satt i flere tiår. At Museveni er et maktmenneske er det ingen tvil om. Han har en visjon for landet her som du kan være enig eller uenig i, men han prøver. Han blir gjenvalgt fordi han er det beste alternativet. Han har skapt et stabilt Uganda, og har klart å balansere de ulike kreftene i et land med 13 forskjellige etniske grupper.

— Til tider har Museveni vært hardhendt i sitt styre, men du mener at det ikke er hans maktbruk som gjør at han fortsatt sitter ved makten?

— Nei, det skyldes først og fremst hans politikk. Selv har han flere ganger sagt at han godt kan trekke seg tilbake til farmen sin og se på sine tre tusen kyr. Så blir han oppfordret til å fortsette og blir gjenvalgt. Grunnen til det er det han har oppnådd, og at alternativene som har vært der, de har rett og slett vært dårligere.

Omstridt lov om homofili

Vi nærmer oss en avslutning på samtalen, men kan ikke gjøre det uten å komme innom en sak fra fjoråret som gav Uganda mye negativ oppmerksomhet i verden. Landets nasjonalforsamling vedtok en lov som innebærer dødsstraff for homofili. Hvordan ser den norske uganderen på den loven?

— Bare så det er klart. Det går ikke an å forsvare loven. Men, for å forstå hvorfor det ble sånn, mener jeg deler av svaret ligger i kirken og misjonens arbeid. De var opptatt av å sivilisere Afrika. Det første de gjorde var å få klær på en befolkning som var vant til og fornøyd med å gå nakne. Så fortsatte de å påføre folket vestlige verdier, blant annet forbudet mot homofili som ble vedtatt etter britisk mønster i 1925. I dag forstår ikke kirken her hvorfor den vestlige kirken har tapt sin tro og akseptert homofili. Selv om den vestlige misjonsvirksomheten har tatt avstand fra homofobien, er det den som har banet veien for evangeliserende bevegelser som står for det motsatte og som har sterk gjennomslagskraft i dette samfunnet. Politikerne har latt seg presse av dem i redsel for ikke å bli gjenvalgt.

— Når det er sagt, fortsetter Hans Venvik, så er det klart at homofile i dette landet blir offer for dette. På den annen side, en ting er det som er skrevet på papiret, noe annet er hva som skjer i praksis. Uganda har et 20-talls lovparagrafer som kan gi dødsstraff, men de har ikke henrettet noen her siden 2004.

Her hører han til

Hans Venvik ifører seg stråhatten, trer barføttene ned i et par enkle sandaler, og begir seg mot grønnsakåkeren. Beslutningen om å følge drømmen ble tatt for snart 40 år siden, da han sto på toppen av «løveklippen» og beundret dyrene i Ngorongoro-krateret.

Livsreisen fra Børsåsen i Levanger til Buyege i Entebbe har vært mer enn en geografisk forflytning. Han har vokst inn i, og blitt en integrert del av dette samfunnet. Det er her han hører til.

• LANDSBYLIV I UGANDA (4): VENNA FANT OSS I BUYEGE OG HEGE KLARTE IKKE Å GÅ FORBI
• LANDSBYLIV I UGANDA (3): RYTMER, BARNESTEMMER OG ET LITE STYKKE UGANDA
• LANDSBYLIV I UGANDA (2): PÅ FARMEN, BLANT FOLK SOM VIL NOE GODT
• LANDSBYLIV I UGANDA: TILBAKE BLANT FOLKENE I BUYEGE
• «HAN ER VÅR MANN!» – AMIR I JEREVAN OM STORTINGSPRESIDENTEN FRA IRAN