Hos Teo og Rita kunne jeg sette meg ned. Hos dem koster forfriskningen under halvparten av hva den gjør på en annen kant av byen

En liten betraktning fra en spasertur på morgenkvisten i Entebbe, den gamle kolonihovedstaden her i Uganda.

Jeg har nettopp sjekket ut fra Skyway Hotel her i Entebbe. Et hotell som ikke er noe å skryte av. Vi valgte det fordi det var billig da vi trengte en plass å overnatte da Hege dro med flyet til Norge tidlig i morges.

Området jeg går gjennom er et typisk område fra kolonitiden. Jeg vil tro at de fleste husene rundt her, der de fleste nå synes å være hoteller, på den tiden var residens for briter som hadde viktige posisjoner i kolonien Britisk Øst-Afrika.

Det er et flott område. Store eiendommer med vakker beplanting. Rundt alle er det gjerder, som regel i betong. Med piggtråd eller andre stengsler på toppen. I portene står det vakter. Noen av dem er bevæpnet.

Også på forholdsvis enkle restauranter kan du finne væpnede vakter i porten. Det gjøres sikkert for at gjestene skal føle seg trygge. For min del blir jeg nesten mer provosert av stengsler og væpnet vakthold.

Ved siden av veien står en boda-boda. Det er en motorsykkel, eller en moped, som er den mest brukte taxi her i Uganda. Du finner dem overalt i landsbyene og byene. Går du langs veien, tilbys du hele tiden skyss. Jeg vinker dem vekk. «I am walking!»

To menn står ved motorsykkelen. De smiler mot meg. «How are you?» «I’m fine», sier jeg og sier tilbake «How are you?». Så har vi en kjapp prat om alt eller ingenting. På boda-bodaen henger en motorisert gresskutter. Gresset her i vegkanten er slått tidlig på morgenkvisten. Nå skal de dra videre til neste arbeidsplass.

Det er ikke så mye folk på veien jeg går. Noen barn går foran meg. Fortsatt er det skoleferie i Uganda. Skolen starter om en ukes tid, den 5. februar, etter at barna har hatt en lang og sikkert fortjent juleferie.

En ung mor med en unge på ryggen og en ved siden, kanskje ett år og fire år gamle. Jeg passerer dem. Det er faktisk sjelden at du møter folk som tigger her i Uganda. Da vi var her for tolv år siden kan jeg ikke huske noen i det hele tatt. Denne gangen er det noen flere eksempler, men det er ikke mange.

Den unge moren er et unntak. Hun begynner å fortelle meg hvor vanskelig hun har det: «Uncle, unckle», titulerer hun meg som. Ut fra det hun forteller forstår jeg at hennes familie ikke vil stille opp for henne når hun har det vanskelig. Hun spør derfor meg om penger. Jeg finner dette vanskelig, men har bestemt meg for ikke å gi penger til de som tigger på gata.

Om det er riktig vet jeg ikke. Kanskje skal jeg gjøre som min norske venn som jeg møter senere på dagen og ikke ha noen regler om dette. Hvis du føler det sånn kan du gi, men hvis du føler motsatt gjør du det ikke. Hvis du aldri gir av din overflod kan du føle deg kald og etterhvert litt kynisk.

Overfloden, eller det som føles som den for mange her, finner du på supermarkedet. Det har noenlunde samme utvalg som hjemme i Norge. Mange av varene, i alle fall de importerte, har samme pris som hjemme.

Jeg kjøper en dusjsåpe som du på «Normal» betaler 30 kroner for. Her koster den nærmere 50 kroner. «Det er nok bare ti prosent som bor her som har råd til å handle i disse butikkene», blir jeg fortalt.

Nå er jeg kommet inn i gata som går fra sentrum og ned mot ferjekaia. Den strekker seg over nesten seks kilometer. Her er det masse butikker, de fleste i form av små enkle boder i tre. Det er et veldig forskjellig utvalg. Det er dette som er markedet for folk flest.

Jeg sjekker og ser at jeg har gått fire kilometer. Det er varmt, jeg kjenner meg svett og kunne ha tenkt meg en kopp kaffe eller en kald øl. Det rare er at jeg ikke finner plasser som gir meg dette tilbudet. Den naturlige forklaringen jeg finner er at folket som er her har nok med sine egne oppgaver. De gjør transportoppdrag, er ute og handler eller gjør innkjøp til sin egne lille butikk. Dette er ikke plassen for avslapping med litt drikke.

Dessuten er også en kopp kaffe dyrt nok for folk som ikke har mye penger. Pengene de har går med til det de trenger mest. De har verken råd eller lyst til å sette seg ned med noe godt i koppen og betrakte folk rundt seg. Det er sånne som meg som kan unne seg den luksusen.

Da jeg nærmer meg ferjekaia finner jeg et enkelt skur med noen stoler og et enkelt bord. Dette er butikken til mor Rita og datter Teo. En liten oase på en hektisk markedsplass. Andre steder betaler jeg 7000 eller 10000 ugandiske shilling for en kald øl, en «Club». Teo ber om 3500. Jeg gir henne 5000 shilling, og ber henne beholde vekslepengene.

Her i det lille skuret til Rita og Teo kan de bare legge på 500 shilling i fortjeneste om de skal få solgt ølet sitt. 500 shilling tilsvarer halvannen norsk krone.

På den finere plassen, nede ved stranda på den andre siden, er det ingen kunder som mukker om de må betale mer enn den dobbelte prisen.

Det er sånn det er. De som har minst fra før er også de som forventer minst.