LANDSBYLIV I UGANDA (4): VENNA FANT OSS I BUYEGE OG HEGE KLARTE IKKE Å GÅ FORBI

Underveis til farmen med den vakre valpen i favnen. Vi får se hvordan det går med Venna.

Vi satt på Josephs bar i Buyege og pratet om alt mulig. Norsk vinter. Ugandisk skolegang. Små og store ting.

Så kom den plutselig tassende – en liten valp som løp fram og tilbake på grusvegen. Hege ble urolig.
«Den blir vel ikke overkjørt?»
Hun fulgte med fra stolen sin i den enkle baren, kastet blikk mellom valpen og samtalen med Lillian, Iren og Joseph.

Etter hvert begynte spørsmålene å komme:
«Hvem eier den?»
«Hvor er moren?»
Lillian fortalte at hun hadde sett valpen flere dager på rad. Alltid alene.

Da begynte noe å skje i hodet til Hege. Jeg så det nesten fysisk:
Kan vi ta vare på den? Kan vi ta den med til Norge?

Hun ringte Hans på farmen. Svaret var nei. Tre ganger nei. Og så til slutt: et litt oppgitt ja.

Hege løftet valpen opp og bar den nedover vegen mot farmen. Vi møtte kjentfolk som smilte og lo av «ho norske» som tok gatungen av en hund på største alvor.

Vel framme ble den møtt med nysgjerrighet og logrende haler. Luna, Tiger og Finn(.)no tok imot den som en liten søster. Katten var mer skeptisk, men livet ordner opp i sånt.

Å ta en gatehund fra Uganda til Norge går ikke. Det har vi sjekket.
Så den lille – som nå heter Venna – får vokse opp her på farmen i stedet.

Hege har lovet Hans å være hundemor én gang i året så lenge hun lever og klarer. Det blir nok akkurat sånn.