LANDSBYLIV I UGANDA (3): RYTMER, BARNESTEMMER OG ET LITE STYKKE UGANDA

SKREVET AV

Roger Rein
Hege fikk besøk av en ny venn der vi satt på tilhørerplass.

9. nov 2025

Lørdag var vi invitert til å delta på den årlige konsertdagen ved St. Monica Junior School i Kasanje, byen fire kilometer fra farmen. En venn av oss har en elev på skolen, og vi ble invitert gjennom henne. Det ble en interessant og artig opplevelse.

Hvert klassetrinn hadde forberedt innslag – mest dans, både moderne og tradisjonelle rytmer. Selv de minste barna viste fram en kroppsbeherskelse og rytme som imponerte. Her var det mye å glede seg over.

Elevene i første klasse underholdt med en sjarmerende dans.

St. Monica har 330 elever, både gutter og jenter. 200 av dem bor på skolen, mens de øvrige går til og fra hver dag. Internatskoler er vanlig i Uganda. Jeg tror jeg har hørt at rundt 25 prosent av barna i landet går på en «boarding school».

Skolesystemet i Uganda ligner på det britiske, med sju år på barneskole og seks på videregående – delt i to trinn. I teorien har alle barn rett til gratis skolegang, men i praksis må familiene likevel betale for uniformer, mat og skoleutstyr. Dermed faller mange utenfor, særlig på landsbygda. Å ha barn på internatskole koster enda mer, siden man også må betale for mat og overnatting. Kostnadene varierer fra skole til skole, alt etter rykte og tilbud.

Klassene er store – ofte 60–70 elever tett i tett, med én lærer som prøver å holde orden. Mange barn går langt for å komme seg til skolen, og mange faller fra underveis, særlig jenter. De som fullfører, drømmer gjerne om videre utdanning, men det er få som har råd til det.

Derfor spiller de frivillige og norskstøttede skolene en viktig rolle. St. Monica, som vi besøkte lørdag, er bygd av en ugander bosatt i Tyskland. Jeg kjenner til noen norskfinansierte skoler, og vi har besøkt flere av dem gjennom våre opphold i Uganda.

Flere av disse gir et tilbud til barn som ellers ikke ville hatt noen sjanse – som døve barn og elever med ulike funksjonshemninger. For dem betyr skolegangen alt; det er nøkkelen til språk, vennskap og et glimt av framtidshåp.

Vi ble også invitert på lunsj på skolen. Der ble vi servert tradisjonell festmat med matoke (kokebanangrøt/stappe), ris, grønnsaker og litt kylling og storfe.

Jeg synes det er interessant å få delta på arrangementer som gårsdagens på St. Monica – og gjennom det lære mer om landet vi besøker. Jeg liker også å treffe folk her og prate om løst og fast, om hverdagslige ting, mer alvorlige spørsmål – og selvsagt også mye morsomt.

I går kveld lærte jeg fire ugandiske menn å spise rakfisk og drikke akevitt. Men det er en helt annen historie.

Se bildene fra vår tur på Facebook:
https://www.facebook.com/share/17qY4p4ixT/?

Legg igjen en kommentar