
Jeg møtte iranske Amir for et par år siden. Han driver en liten og spesiell bar i Saroyan-gata her i Jerevan. En sen kveld vi satt og pratet, fortalte han om sin store beundring for Masud Gharahkhani. Det var mange iranere som ser veldig opp til ham:
– Masud er vår mann, sa han med stolthet i stemmen.
At en flyktning fra Iran hadde nådd en så sentral posisjon i et land som Norge, syntes han var helt fantastisk.
Før jeg reiste til Georgia og Armenia denne våren, dekket jeg Arbeiderpartiets landsmøte som journalist. Der traff jeg tilfeldigvis stortingspresidenten selv. Jeg fortalte ham om Amir i Jerevan og hans begeistring. Dette gledet selvfølgelig politikeren fra Buskerud.

Masud fortalte også om sitt eget besøk til Jerevan nylig. Som stortingspresident var han del av en delegasjon fra de nordiske og baltiske landene, som var i Armenia for å styrke samarbeidet med landet – med særlig vekt på demokratiutvikling, fredsprosesser og europeisk integrasjon.
Han hadde et positivt inntrykk av besøket: Armenia har store utfordringer, sa han, men også klare mål for veien videre. I et intervju med det armenske nyhetsbyrået Armenpress uttalte han seg noenlunde slik:
– Armenia ligger i en region med naboer som det er krevende å forholde seg til. Men det er det eneste landet i området som virkelig ønsker å fremme demokrati, anti-korrupsjon og de riktige verdiene. Derfor tror jeg vi kan bidra ved å dele hvordan vårt eget land er bygget på disse verdiene.

Amir hadde fått med seg at Masud Gharahkhani nylig hadde vært i Armenia. Han fortalte meg at han hadde forsøkt å ta kontakt med ham på nettet, i håp om å møte landsmannen sin mens han var i byen. Han hadde stor forståelse for at han ikke fikk noe svar.
Gleden ble desto større da jeg fortalte om mitt eget møte med stortingspresidenten – og at jeg hadde hilst fra Amir. Masud svarte med å sende en hilsen tilbake, og vi tok et bilde sammen som jeg viste til Amir da jeg traff ham igjen her i Jerevan.
Jeg klarer knapt å beskrive reaksjonen hans da han fikk se bildet. Han sto bak bardisken, jeg foran. Plutselig kom han løpende rundt og kastet seg om halsen min. Han holdt meg tett i minst to minutter, kysset meg på kinnet igjen og igjen, og uttrykte gleden sin med ord og kropp på en måte jeg sjelden har opplevd.
Uttrykket «å skinne som ei sol» er nesten for svakt for å beskrive begeistringen hans.
Jeg deler denne historien med glede – og i håp om at den også når fram til Masud Gharahkhani. For Amir er det av stor betydning at en som ham – som kom til Norge som femåring og flyktning – i dag er stortingspresident. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye det betyr for mange iranere som håper på et annet liv og et annet samfunn.
– Min drøm, sa Amir, er at vi tre – Masud, du og jeg – en dag kan sitte sammen på en bar i Teheran. I et Iran som er helt annerledes enn det vi kjenner i dag.
Ja, det hadde vært noe. En gang. Det er ikke umulig å forestille seg – men slik jeg kjenner landet deres etter mine egne besøk, skjer det neppe med det første.


Legg igjen en kommentar