Varme kilder, svette kropper og Pusjkin i dampen

Inntrykk fra badehusene i Tbilisi – og en poet som stadig dukker opp.

Den russiske dikteren Aleksandr Pusjkin dukker stadig opp i dette hjørnet av verden. I Jerevan har jeg sett byster av ham, og i Pusjkin-gata ligger flere av utestedene jeg ofte besøker når jeg er i byen. Selv i Kars, i det østlige Tyrkia – hvor jeg var for bare noen dager siden – så jeg sitater av ham på vegger i byrommet.

Pusjkin (1799–1837) reiste gjennom Kaukasus og møtte folk i det som i dag er Georgia, Armenia og Tyrkia. Han så dem som frie og stolte – i skarp kontrast til det stive hofflivet i St. Petersburg. Det var kanskje nettopp denne evnen til å favne både sentrum og utkant som gjorde ham til nasjonaldikter for hele Russland – ikke bare for eliten.

Banket av tartarene

Det er også Pusjkin som leder tankene mine tilbake til badehusene i Tbilisi. Han besøkte dem på 1820-tallet og skrev at han aldri hadde følt seg renere. Min armenske venn Juri siterte ham da jeg kom tilbake til Jerevan og fortalte om badet: «Jeg har vært i Tbilisi og blitt banket av tartarene», skal han ha skrevet.

Jeg vet nøyaktig hva han mente.

Karo og første gang

Jeg lå på en marmorbenk under en lav kuppel i det offentlige badehuset, mens hendene til Karo jobbet rolig og bestemt over kroppen min. Han har skrubbet meg før. Vi møttes første gang i mars 2019, og siden har jeg alltid oppsøkt hans bad når jeg er i byen.

Første gang kom jeg alene. Karo inviterte meg med på pølsefest i lunsjpausen sammen med de andre badevaktene. Høsten samme år hadde jeg med en gruppe nordmenn hit, og Karo laget te til oss – sterk, søt og rykende.

Skrubb, såpeskum og bøttevann

Det gjorde godt etter behandlingen vi hadde fått: først en grundig skrubb, så et lag med såpeskum, og deretter en hard, men god massasje. Til slutt – den ikoniske bøtta med varmt vann som tømmes over deg. Da strømmer velværen gjennom kroppen. Det føles som om du aldri har vært renere.

Under bakken – over tid

Det er noe eget ved disse badene. De varme kildene ligger rett under jorden, og vannet, rikt på svovel, stiger opp og fyller rommene med damp og historie. Tbilisi har fått navnet sitt herfra – tbili, georgisk for «varm». Det var kildene som gjorde at byen ble grunnlagt.

Det er også de som gjør at jeg stadig vender tilbake. Ikke bare for varmen og massasjen som løsner opp en sliten kropp. Men for rytmen. For ritualet. For følelsen av å være en del av noe som har vart lenge før meg – og kommer til å vare lenge etter.

Øl og etterdamp

Etter badet setter jeg meg ofte med en kald øl. Jeg blir sittende lenge. Svett, renset, rolig. Det er som om både kroppen og tankene får puste litt friere etterpå.

Pusjkin hadde rett: Renhet kommer noen ganger gjennom varme, damp og litt smerte – fra et menneske som Karo, som vet nøyaktig hva som skal til når han banker løs på sine medmennesker.