Når vegen betyr mer enn målet

Eastern Express er ikke laget for dem som har det travelt. Men for alle som ønsker å reise i et annet tempo, med utsikt til fjell og historie utenfor vinduet, finnes det knapt noe bedre.

Et innstilt fly gjorde en mangeårig togreisedrøm plutselig virkelig for min del. Nå sitter jeg på toget, på vei gjennom Anatolias landskap – i retning Kaukasus.

Ruten strekker seg vel 1310 kilometer. Toget bruker 26 timer og gjør hele 47 stopp underveis – fra Ankara til Kırıkkale, via Kayseri og Sivas, opp mot fjellene ved Erzincan og videre til Erzurum, før det etter over et døgn ankommer Kars.

Underveis skifter landskapet rytme: brune åser, snødekte topper, åpne sletter. Det er en langsom ferd – og nettopp derfor en rik reise.

Toglinjene følger historiske spor. Noen strekninger ble bygget under Det osmanske riket, andre videreført av russiske ingeniører.

Etterspørselen etter denne reisen har økt så mye de siste årene at tyrkiske jernbanemyndigheter lanserte en mer eksklusiv variant i 2019: Touristic Eastern Express. Den går med færre stopp og høyere komfort – men for min del passet ikke dagene. Da måtte jeg ha ventet til onsdag. Derfor ble det originalen. Jeg tror egentlig ikke det var et dårligere valg.

Toget gikk klokka 18.00 fra Ankara Gari, byens eldste jernbanestasjon. En klassisk bygning med egen VIP-lounge, som jeg valgte å droppe. I stedet gikk jeg rett til Spor 1, der toget allerede sto klart – mer enn en time før avgang.

Det føltes like greit å gå om bord med én gang. Jeg fant plassen min og gjorde meg klar til reisen. Mange andre hadde tenkt det samme. De fleste vognene var allerede godt befolket lenge før avgangstid

Jeg skulle egentlig fly til Kutaisi i Georgia, men da kanselleringsmeldingen kom for noen uker siden, måtte jeg tenke nytt. Og egentlig: bedre. Jeg bestemte meg for å følge et gammelt ønske og ta Eastern Express som en alternativ vei østover.

Når jeg ankommer Kars, ved 20-tida tirsdag kveld, overnatter jeg før reisen fortsetter mot Georgia. I byen Akhaltsikhe venter min georgiske venn Lado. Sammen reiser vi til Tbilisi. Der blir jeg en uke, før turen går videre til Armenia – to uker blant gode venner og kjente steder i Jerevan – før jeg vender hjem til Norge 29. april.

Søndag fløy jeg fra Oslo til Istanbul. Mandag morgen tok jeg hurtigtoget til Ankara.

Men det er først her, på dette toget, at reisen virkelig begynner. Dette er ikke bare en transportetappe. Det er en påminnelse om at det finnes andre måter å komme frem på – der vegen betyr mer enn målet.