Eksotiske dyr er spennende å møte. Enda mer spennende er det å møte vanlige mennesker
SKREVET AV
Roger Rein
Robert, gatemusikeren fra Kasanje, som vi møtte den siste dagen i Uganda. En gledesspreder i sitt lokalmiljø. Som de fleste ugandere jeg har møtt er han blid og omgjengelig, og svarer aldri nei om vi spør ham om noe.
Jeg skal ikke snakke ned afrikansk safari. Det er en fantastisk opplevelse å møte løver, elefanter, krokodiller, flodhester og et stort utvalg for oss helt ukjente fugler.
Men likevel, jeg kommer ikke unna menneskene jeg møter underveis. Vanlige mennesker som lever sine vanlige liv andre steder på jorden.
Noen av oss har årslønner og timelønner som folk andre steder i verden ikke en gang tør drømme om. I Uganda lever flertallet av befolkningen på 10 – 11 kroner om dagen. Dagslønnen for mange av dem er bare 30 til 60 kroner.
Forskjellene til tross. Alle lever de sine liv, og prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg har møtt dem som drømmer om Europa, men enda flere som vil gjøre det beste ut av det der de er. Det er ikke alltid like lett å finne ut hva som er «løkka i livet» og hva som er definisjonen på et godt liv.
Jeg har mange gode minner om møter med mennesker fra mitt nesten seks uker lange opphold i Uganda i januar og februar 2024. Her skal dere få møte noen av dem.
La meg få starte med Hans, onkelen til min Hege, og den som er den fremste årsaken til at jeg har tilbrakt uker i vinter på farmen i Buyege. Hans har valgt bort Norge til fordel for Uganda. Her lever han sitt gode liv. En flott mann med mye kunnskap og som har gitt meg mye gjennom gode samtaler på verandaen, der menneskeprat i blant blir overdøvet av froskenes og sirissenes parringssang.
Les mer om Hans på denne lenkenI midten sitter Sheila. Det er Sheila som er den utadvendte driveren av Venna Haven Farm. Alle i landsbyen kjenner «madam Sheila», som de kaller henne. En bestemt dame med mange ideer i hodet, og med en gjennomføringsevne som er beundringsverdig når en kjenner alle forutsetningene for å få gjennomført ting i dette samfunnet. Phiona (til venstre) og Jean er gamle skolevenner av Sheila, og hennes beste lokale støttespillere når det kommer til det å utvikle turisme på farmen. Jeg fikk god kontakt og stor respekt for alle tre da jeg bodde på farmen i nesten seks uker. La meg fortsette med disse damene. Sheila og Jean (til venstre) er allerede nevnt. Også de tre andre er venner fra skoletida, de gikk sammen på internatskole i flere år i tenårene. Etterpå har de holdt sammen og møttes jevnlig. Videre følger Shakira (som er en av landets største kaffeprodusenter, har en stor farm og driver innen turisme lenger vest i Uganda), Judith (som jobber i en internasjonal organisasjon for barn og ungdom og har flere utenlandsopphold bak seg) og til slutt Ester (som er lege og sammen med sin mann driver et sykehus vest i Uganda).Denne mannen har jeg hatt mange gode samtaler med. Joseph Baseka er en ressurs i landsbyen. Han er pensjonist etter mange år som lærer her. Vi har sittet sammen i mange timer og pratet om smått og stort. Joseph er en mange i landsbyen støtter seg på. Han har liten bar som er et samlingssted gjennom dagene. Han er også sterkt engasjert i humanitært arbeid både gjennom den katolske menigheten og skolen han driver sammen med sin kone. Tidligere var han politiker i distriktet (fylket). Nå er det kona hans som er aktiv på den fronten. Hun er chairperson (ordfører) i landsbyen.Joseph fortalte meg tidlig at han var på jakt etter en sixpence, som den jeg har gått meg under hele oppholdet. Han fant imidlertid ingen hos de mange selgerne som enten farer langs landevegen eller på markedet i Kasanje. Under det siste besøket overrasket jeg Joseph med å gi ham capsen min som en gave. «Men du må love meg at du vasker den», sa jeg. Jeg synes sixpencen passet ham godt, minst like godt som hos meg. Jeg og Joseph holder kontakten via WhatsApp. Jeg ser fram til å møte ham igjen.Jacenta Baseka, kona til Joseph, er landsbyens ordfører, eller chairperson som de sier her. Henne har jeg møtt flere ganger, men det ble bare tid til korte prater for hun er en travel dame med mange oppgaver. En opplagt ressursperson i lokalmiljøet og en kvinne som det oser tillit av. Her mottar en glad Jacenta den norske gruppens gave til landsbyen. Det er Hallfrid Skimmeli som overrekker gaven.Josam er den eldste i arbeidsstokken på Venna Haven Farm. Han er opplagt en klok mann, for det er ham mange går til når de skal ha framført noen ærender i forhold til farmen. Så også i forhold til meg, et par ganger har han vært bindeledd mellom meg og folk som ville møte og snakke med meg. På bildet forteller Josam om medisinske planter som brukes i folkemedisinen i Uganda. Han på mange måter landsbyens medisindoktor da han stor kunnskap om hva som skal til for å kurere enkelte sykdommer og lidelser. Her sitter jeg sammen med boda-boda-gjengen i Kasanje. Boda-boda er motorsykkeldrosjen, den mest brukte kollektivtrafikken i nærområdet. Turen fra Kasanje ned til farmen koster fra 3000 til 7000 shilling (9 – 21 kroner), alt etter hvor god jeg er til å forhandle prisen. Dette er hovedinntektskilden for disse. Eier de motorsykkelen selv kan de gjøre 100.000 shilling brutto på en god dag, men det er før utgifter til motorsykkel og drivstoff. Kjører de for en annen eier av motorsykkelen er dagslønna 20.000 shilling (60 kroner). Jeg tror de fleste er leiesjåfører.
Nikolas, som sitter i sort genser ved siden av meg, har vært et trivelig bekjentskap som jeg har hatt flere gode samtaler med. Han er snart 30 år gammel, jobber tidvis som elektriker og har lyst til å starte egen virksomhet i den bransjen. Vi får se om han er der neste gang jeg treffer ham.Barbra Kaija er sjefredaktør i den største engelskspråklige avisa i Uganda. New Vision, som den heter, er regjeringsorganet her i Uganda med nære bånd til presidenten. Jeg hadde en lang prat med redaktøren om utvikling og utfordringer i avisbransjen. Selv om det er langt fra Uganda til Norge er det mange felles problemstillinlger.
Som i andre land har de tradisjonelle mediene i Uganda store utfordringer på grunn av endrede medievaner. New Vision har i tillegg til avis, også flere TV- og radiostasjoner, og de er er engasjert i flere magasiner. Papiravisa sliter. På få år har avisopplaget blitt halvert. Det ligger i dag på rundt 22.000 daglig. Overgangen til det digitale er den store utfordringen og her var redaktør Barbra veldig interessert hvordan vi har gjort det i Norge. Om det er mulig er de interessert i et samarbeid med norske medier. Jeg lovte å ta det med meg tilbake.
Jeg ble litt hensatt til gamle dager i Norge, da vi hadde partiaviser og aviser som støttet det ene eller det andre synet. New Vision er regjeringsorganet i Uganda, og en klar støttespiller til president Museveni. Avisa har historie tilbake til kolonitiden, og ble etablert i 1955. Fra 1986 endret den navn til New Vision. Barbra Kaija har vært sjefredaktør i avisa siden 2010.Skjorteselgeren Abdoka Vesa selger skjorter, skjørt, kjoler og andre klær på markedet i Kasanje. Første gang jeg traff ham kjøpte jeg en langermet skjorte av ham. Helt grei og billig. 10.000 shilling, 30 kroner betalte jeg for skjorten. Neste markedsdag kjøpte jeg enda en skjorte. Da fikk jeg den for 9.000 shilling. Og siste og tredje gang ble det også et skjortekjøp hos Abdoka. En sjokkrosa god langermet kveldskjorte. Nå satte han prisen til 8.000 shilling. Og like blid var selgeren, selv om jeg ikke fikk fram hans varme smil på dette bildet.Dette er skredderen min i Kasanje. Tror ikke jeg fikk navnet på ham. På bildet reparer han min brune gode silkeskjorte, kjøpt hos min faste skjortehandler i Gamla Stan (som nå er nedlagt dessverre). For å få den til å holde lengre fikk jeg den reparert i Kasanje. Også min blå langermede silkeskjorte fra samme plass trengte en overhaling. Han tok av snippen og sydde på en rund åpning. 1000 shilling (tre kroner) var prisen han satte begge ganger. Skammelig lavt, så jeg betalte ham 4000 shilling (12 kroner). Jeg ødelegger markedet i Kasanje, påstår Hans. Det tror jeg ikke noe på.Skredderen i arbeid. Han sitter på kanten foran en av de små butikkene som ligger i rekke nedover markedsgata i Kasanje. Jeg tror jeg må finne noen klær for lapping også neste gang jeg kommer til byen.Da vi dro ned til Mabamba, sumpen ved Viktoriasjøen, for å se om dette var et godt tilbud til den norske gruppen møtte vi Maria Nayondo. I 20 år har hun drevet med business her. Tatt turister ut i båter slik at de kan få sett den sjeldne shoebill (treskonebb) på nært hold. Vi bestilte i god tid, og Maria passet på å sende meg meldinger titt og ofte for å forsikre seg om at vi kom. Det gjorde vi og vi fikk en fin tur. Hun var guiden i båten som jeg satt på. En stødig ugandisk kvinne.Her er en annen som var flink til å vise fram fugler. Henry var guiden på båtturen vår i Nilen-deltaet ved Albertsjøen tidlig søndag morgen. Her er han i samtale med Torbjørn Skei. Den erfarne guiden har et godt blikk for det som rører seg, og tok oss fra det ene flotte skuet til det neste. Da han fant den store Nil-krokodillen liggende på en flyteøy oppdaget han den selvfølgelig lenge før noen av oss andre. Men til stor glede for oss alle sammen. Han fortjente noen kroner ekstra for turen etter den oppdagelsen.Mor og datter, Teo og Rita, traff jeg i deres enkle bar ved ferjeleiet Nakiwogo i Entebbe. 3500 shilling, rundt 10 kroner, skulle de ha for en kald Club. Den smakte godt etter at jeg hadde vandret fem – seks kilometer langs vegen denne mandag morgenen. Om ølet kjølet meg ned ble jeg varm av de to damenes smil. Det er sånne du kommer i godt humør av.En annen som får meg til å le ofte og lenge er David, iren som gjorde nordmann av seg og har vært lege i Norge i flere tiår. Han er full av gode historier, og klarer å lage morsomheter av det meste. Hans fortelling om det første møtet med vestlands smalahove kunne utkonkurrert de fleste standup-artister. Jeg lo så jeg ristet i lang tid. David Mac Donahan er bosatt halve året på Ranheim, og halve året her på åsen i Akright, mellom Entebbe og Kampala. Her bygger han hus sammen med ugandiske Elisabeth. De to er, som mange andre her i landet, sterkt engasjert i humanitært arbeid med en skole for foreldreløse barn og et nytt initiativ som skal bygge opp et tilbud til kreftoverlevende i Uganda. Vi kommer nok til å holde kontakten framover.Jeg ble fascinert av denne bardamen på den enkleste baren du kan tenke deg i Kasanje. Vi satt på noen enkle trebenker i et knøttlite rom. Det var ikke nei i hennes munn da jeg spurte henne om å få tatt et bilde. «Jeg kommer tilbake med en gjeng nordmenn om to uker», lovte jeg.Jeg holdt mitt løfte. Her er Halvor, Hallfrid og Lars Erik på plass i baren. Etterhvert dukket hele gjengen opp. Da var barkvinnen kjempefornøyd med dagens omsetning.Dette er M’Toro. Det er i alle fall det hele landsbyen kaller ham. Kona hans heter Jean, tror jeg det var. M’Toro er ikke hans rette navn. Folk her kaller ham det fordi han kommer fra Toro, et distrikt nord i Uganda. Egentlig heter han Amido. Han er landsbyens eldste og har passert 80 år. Amido bor rett oppe i vegen. Jevnlig kom han ned til farmen for å hilse på meg. Ikke snakket han så godt engelsk. Men såpass at vi klarte å kommunisere. Og såpass at vi holdt det gående med prat da vi gikk herfra og opp til Josephs bar i sentrum av Buyege. Amido er muslim. Han gjør ikke så mye ut av det. En av de første gangene jeg traff ham fikk jeg høre at han ikke drakk alkohol. Han ville derfor ha en øl. Og flere øl har det blitt på oss to gjennom ukene. En trivelig kar er han, landsbyens eldste.Men er virkelig Amido landsbyens eldste? Etter at jeg møtte denne mannen, Deo Sebarame, ble jeg i tvil. Han sto ved huset sitt på vegen til Kasanje og jobbet med hakken i åkeren. Noen ville ha det til at Deo er snart 100 år. Andre som satt i baren denne dagen var ikke så sikker på det. Joseph Basega tok fram telefonen og fant fram et bilde. Det var et bilde av identifikasjonskortet til Deo. Vi studerte det grundig. Bildet var uklart når det kom til fødselsdatoen. Vi konkluderte med at enten er han født i 1925, eller så sto det 1935. Det var ett av to. Enten 89 eller 99 år gammel. Det var en blid spreking. Og eldre enn min gode venn M’Toro, som egentlig heter Amido.Jeg sendte en melding til min faste frisør i Levanger etter å ha besøkt min nye faste frisør i Kasanje. «Hei Kamiran. Frisørene her i Uganda er vakrere enn på på Levanger. Ikke sant?» Han sa seg enig med meg og sa: «Du må klemme din frisør.» «Han på Levanger?», spurte jeg. «Nei», svarte Kamiran. Hun var både blid og flink, og hadde ikke noe imot at vi tok et bilde etter at hun hadde fått stusset skjegget mitt.Her er Dora, en av de faste som arbeider i huset på farmen. De var under opplæring i mange dager før den norske gruppen kom. Det var nytt for dem å servere turister over så mange dager. Gruppen jeg hadde med var jo en testgruppe, for å se om Venna Haven Farm var i stand til å utvikle seg som en destinasjon for folk som vi se og oppleve Uganda. Dora og de andre lært fort. Servicegraden sted for hver dag som gikk. Blide og trivelige var de også, alltid med et smil på lur. Det er også noe faste gjester setter pris på.Jeg må framsnakke Ammes, guiden vår på sjimpanseøya Ngamba i Victoriasjøen. Sjelden møter vi en som er så flink til å finne gode sammenligninger for å forenkle litt tungt tilgjengelig faglig stoff. Hans fortelling om sjimpansesamfunnets oppbygging gikk rett inn hos alle sammen. Han var en virkelig pedagog. Takk for timen!Jeg avslutter med dette bildet. Mennesker i sorg, etter at en av landsbyens kvinner gikk bort da jeg var der på besøk. Sheila, Josam og jeg gikk i begravelsen. En annerledes begravelse enn den jeg er vant til fra Norge. «Hele» landsbyen stilt opp, ikke bare fysisk i begravelsen, men også med penger og hjelp til å få gjennomført den. Måten samfunnet stiller opp på er på mange måter en forsikringspremie som gjør det mulig å gjennomføre en sermoni på denne måten. Ingen har penger til å betale for det alene når du skal kjøpe kiste, leie inn telt, lage og servere mat til alle gjestene. Men det er mulig å gjennomføre det fordi lokalsamfunnet står sammen og alle bidrar med det de kan.
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar