Hva har det seg at en av verdens yngste velgergrupper heller vil ha en 80 år gammel litt traurig mann som president, framfor en som er halvparten så ung og med popstjernens utstråling?
Dette er spørsmål som jeg har gått og grublet på den siste tiden. Jeg er i Afrika, nærmere bestemt i Uganda. Uansett hvor jeg er i verden prøver jeg så godt jeg kan å forstå politikken i landet jeg besøker. Etter kun tre uker her vil jeg ikke påberope meg noen form for ekspertstatus. Men noen tanker har jeg gjort meg.
Det siste presidentvalget i Uganda var i 2021. Da sto kampen mellom sittende president Yoweri Museveni og den langt yngre sangeren og skuespilleren, Robert Ssentamu, mest kjent under artistnavnet Bobi Wine. Med 58,6 prosent av stemmene vant den gamle over sin yngre opponent. Beskyldningene om valgfusk haglet etterpå. Wine ville prøve saken for retten, men han ombestemte seg og trakk klagesaken.
38 år med presidentmakt
Yoweri Kaguta Museveni kom til makten i Uganda i 1986. Det skjedde etter en blodig femårig borgerkrig, der Museveni sto fram som den ledende skikkelsen i kampen mot regimet til den tidligere presidenten, Milton Obote. Han var en av flere afrikanske statslederne som på 70- og 80-tallet overtok makten i sine land. Det de hadde til felles var at de var visjonære, marxistinspirerte og godt utdannede. De skapte optimisme og begeistring da de tok makt og lovet å lede sitt folk til i retning store endringer.
Etter som årene gikk ble disse mer pragmatiske enn visjonære, og langt mer autoritære. De tviholdt på makt med sterkere og tøffere virkemidler. Ble det holdt valg og lederne ble gjenvalgt, fulgte det som regel med beskyldninger om fusk og fanteri. Yoweri Museveni er ikke noe unntak i så måte. Etter 38 år som president er det lite som tyder på at han snart 80 år gammel vil trappe ned og gi fra seg presidentembetet.
Musevenis største bragd er at han har klart å holde Uganda samlet og at landet har unngått omfattende krig og ufred i hans presidentperiode. Det står i kontrast til det vi kjenner fra landets historie både fra kolonitiden, og ikke minst årene etter selvstendigheten i 1962. Både Obotes to perioder (1962-71 og 1980-85) og årene med Idi Amin (1971-79) var preget av terror og interne uroligheter der hundretusener av ugandere måtte bøte med livet.
Mange brudd på menneskerettighetene
Folk som bor her framhever at Uganda av i dag framstår som langt tryggere enn nabolandene. Ta Den demokratiske republikken Kongo som et eksempel. De siste ukene er minst 150.000 sivile, hvorav halvparten barn, drevet på flukt fra krigshandlinger. Mange kommer som flyktninger til Uganda, som anslagsvis for tiden oppholder 1,5 millioner flyktninger fra sine naboland.
Uganderne er også klar over at myndighetenes bestrebelser på trygghet ikke kommer av seg selv, og er problemfrie. Dette koster i form av et omfattende politi- og militæroppbud, med overvåkning og harde virkemidler mot de som tør protestere. Den unge presidentkandidaten Bobi Wine er en som har kjent dette på kroppen. Senest for noen uker siden ble han satt i husarrest, da myndighetene ikke ønsket «noe tull» da lederne for de alliansefrie landene var samlet i Uganda.
I Amnesty Internationals siste rapport (2022) heter det at myndighetene fortsatt trakasserer menneskerettighetsforkjempere, sivilsamfunnsaktører, bloggere og journalister. Myndighetene kriminaliserer protest uten juridisk grunnlag, blant annet gjennom bruk av vilkårlig fengsling og straffesiktelse for å avskrekke kritikk. Det vises til flere eksempler på at dette skjer.
Også organisasjonen Freedom House er bekymret for utviklingen. «Mens Uganda avholder regelmessige valg, har deres troverdighet blitt dårligere over tid. Landet har vært styrt av National Resistance Movement (NRM) og president Yoweri Museveni siden 1986. NRM beholder makten gjennom patronage, trusler og politiserte rettsforfølgelser av opposisjonsledere. Ugandas sivile samfunn og mediesektorer står overfor juridisk og utenomrettslig trakassering og statlig vold», skriver de i rapporten «Frihet i verden» fra 2023.
Bedre med en djevel som du kjenner
En forklaring som gis på at folket til tross for et tildels brutalt styre, slutter opp om og gjenvelger presidenten, er følgende utsagn som jeg har møtt fra flere her i landet: «It is better to have a devil you know, or a devil you do not now.» Altså det oppfattes bedre med en djevel som du kjenner, enn en ukjent.
Dette kan høres ut som munnhell, men jeg tror folket mener det. Landet har et omfattende militært oppbud med stor makt i samfunnet. Alle maktskifter i Uganda de siste 60 årene har skjedd med hjelp av dem. Frykten virker å være reell for hva som kan skje om det velges en president som ikke har de militæres tillit. Da kan det skje kupp som gjør at man får en «djevel man ikke kjenner».
Et versteeksempel det vises til, er det som har skjedd i Libya etter at den mangeårige diktatoren Muammer al-Gaddafi ble drept. Norge var jo med på bombingen som utløste maktskiftet. 13 år etterpå er Libya fortsatt preget av borgerkrig og uroligheter, og utviklingen har gått fra verre til verst. Ugandere vil ikke at den historien skal gjenta seg. De tør ikke utelukke en reprise også i eget land om det oppstår en situasjon der de militære griper inn.
Tilhenger av Bobi Wine, men…
Jeg møtte forleden og hadde en lengre samtale med en 28 år gammel mann her i landet. Han erklærte seg som tilhenger av opposisjonspolitikeren Bobi Wine. Den tidligere popartisten og skuespilleren er svært populær, ikke minst blant yngre ugandere.
Jeg ble fortalt om den begeistringen som Wine ble møtt med da han drev sine kampanjer. At den unge befolkningen ønsker seg en forandring til det bedre er forståelig. Det er ikke unaturlig at de mener den 42 år gamle Wine vil være bedre stand til å møte framtida enn den 80-årige presidenten som har sittet med makten i 38 år.
I en befolkning med en gjennomsnittsalder på 15,9 år, hvor 70 prosent er under 30 år, burde den unge kandidaten ha langt bedre forutsetninger for å vinne valg enn den gamle mannen. Hvorfor det ikke er slik framsto først som en gåte for meg.
Etter hvert som samtalen skred fram forsto jeg bedre. Selv om 28-åringen drømte om et skifte, var også han bekymret for hvordan de militære ville opptre om Bobi Wine skulle danke ut Yoweri Museveni ved det neste presidentvalget i 2026. Han brukte Libya og al-Gaddafi som skrekkeksempel. Kanskje var det best for alle sammen, konkluderte han med, at ting ble som de ble.
Forstå dette den som kan. Ut fra vårt vestlige ståsted er det vanskelig. Vi har da heller ikke kjent på kroppen det som de har gjort her i Uganda eller andre steder i Afrika.
- LANDSBYLIV I UGANDA (4): VENNA FANT OSS I BUYEGE OG HEGE KLARTE IKKE Å GÅ FORBI
- LANDSBYLIV I UGANDA (3): RYTMER, BARNESTEMMER OG ET LITE STYKKE UGANDA
- LANDSBYLIV I UGANDA (2): PÅ FARMEN, BLANT FOLK SOM VIL NOE GODT
- LANDSBYLIV I UGANDA: TILBAKE BLANT FOLKENE I BUYEGE
- «HAN ER VÅR MANN!» – AMIR I JEREVAN OM STORTINGSPRESIDENTEN FRA IRAN
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar