Fra Oslos drabantbyer til hjertet av Afrika: Her har Steinar funnet sitt drømmested

*Steinar Øksnes foran ett av husene på hans bed and Breakfast i Oslo garden i Entebbe. Han har lagt vekt på en lokal byggestil.*

Steinar Øksnes kom til Uganda under pandemien. Det tvang ham til å bli lenger enn han hadde tenkt. Det har han ikke angret på.

54-åringen som vokste opp i ulike drabantbyer på Oslos østkant, har slått rot i Entebbe, landets hovedstad i kolonitiden. Hans historie er en fortelling om tilpasning, drømmer og en uventet kjærlighet til et land og dets folk.

Steinar er gift med ugandiske Debbie. Sammen har de etablert Oslo garden, en liten bed and breakfast på en eiendom som strekker seg ned til Afrikas største innsjø, Victoriasjøen. Her mottar de overnattingsgjester som kommer fra hele verden, og baren er blitt en populær møteplass for folk i nabolaget og ulike vennegjenger i Entebbe by.

*At Steinar traff Debbie var ikke minst medvirkende til at han bestemt seg for at Uganda var landet han ville bosette seg i. Nå driver de Oslo garden sammen.*

Når han står bak bardisken og serverer sine forfriskninger, ser du at han trives med livet. Han småprater med sine kunder og slår av en spøk med en av sine ansatte. Steinar fester blikket på en båt som glir forbi, følger den med blikket mens han tenker gjennom spørsmålet jeg har stilt ham. Hvorfor slo Oslo-gutten seg ned her, midt i Afrika?

— For meg har det vært et bevisst valg. Jeg sier ikke at jeg har valgt bort Norge. Jeg har valgt Uganda og Øst-Afrika. Jeg er ikke typen som står med ett bein i hver leir. Her har jeg festet rot. Det er jeg veldig godt fornøyd med, sier han.

*Eiendommen ligger kloss inntil Victorasjøen, Afrikas største innsjø, litt i utkanten av Entebbe og like ved ferjeleiet som tar deg over sundet til den andre siden.*

Vil bli den beste i byen

Oslo garden har sju rom til utleie, samt at stedet har bar og restaurant. Dette er bygg inspirert av og tilpasset omgivelsene. Det er vakre stråtak og luftige terrasser.

Hotellrommene er små, rene og hendige, og har det en gjest trenger. Selv beskriver Steinar stedet som enkelt, men han er ikke uten ambisjoner. Ekteparet har planer om å utvide litt forsiktig, senn om senn.

— Målet mitt er at jeg vil ha det beste bed and breakfast her i byen. Det vil jeg gjøre på min måte. Det har jeg lært meg fra annen virksomhet jeg har drevet med. Alle tips og råd jeg har fått har egentlig aldri fungert. Jeg må gjøre det jeg mener er rett. Jeg synes det går den rette veien. Januar i år er den beste måneden vi har hatt så langt. Februar ser ut til å bli enda bedre, sier han.

Er ingen vagabond – har ingen reiselyst

Steinar Øksnes har vært selvstendig næringsdrivende i store deler av livet. Han tok utdanning som skredder i London i unge år, jobbet deretter i klesbutikk før han etablerte sin egen virksomhet i skredderbransjen. I hovedsak leverte han mot bedriftsmarkedet, skreddersøm brukt i uniformer og arbeidstøy i ulike virksomheter. Han kunne også levere deg en personlig tilpasset dress eller drakt om du ønsket det.

Bak bardisken på Oslo garden. Å stå her og servere gjestene er blitt en del av hverdagen til Steinar Øksnes. Han trives med å prate med folk, enten tilreisende turister eller lokale som er faste gjester i baren.

Klærne fikk han sydd i Pakistan og Etiopia. For å følge opp og være «hands on» har det blitt noen turer dit gjennom årene. Var det der han ble bitt av reisebasillen?

— Det ble en del turer fordi jeg var nødt. Jeg har faktisk aldri likt å reise. For meg var dette et nødvendig onde gjennom jobben. Å reise er ikke noe jeg forbinder med trivsel. Sånn som jeg nå bor her i Entebbe har jeg ikke lyst til å dra noen andre steder. Jeg har lyst til å være her, svarer han.

Følte seg aldri helt hjemme i Norge

Øksnes har vokst opp og alltid bodd på Oslos østkant. Ser han seg tilbake, minner det om en nomadisk tilværelse mellom Veitvet, Ellingsrud, Stovner, Grønland, Tøyen, Manglerud og Rødtvet, med et lite avbrekk mellom i ungdomsårene da han bodde på Fjellhammer i Lørenskog. Dette har gitt ulike erfaringer. I dag ser Steinar at han egentlig ikke passet inn i de ulike miljøene han var en del av. Han skilte seg ut og søkte egentlig noe annet.

Skal jeg være dønn ærlig så var covid på en måte litt deilig. Da måtte jeg være her, slappe av og finne ut hva jeg ville gjøre.
Steinar Øksnes

— I ungdommen engasjerte jeg meg i Unge Høyre. Det var ikke veldig populært i hjemmemiljøet, for å si det sånn. Jeg var på søken og svitsjet over til Rødt. Jeg har også vært innom andre partier i valg. Jeg gikk flere veier, men jeg har ikke alltid følt at jeg har passet hjemme på de stedene jeg har oppsøkt, forteller han.

I ettertid ser han også at noe skyldtes han selv. Da han ble aktiv på venstresiden i politikken jobbet han samtidig med klær. Å delta på et møte i Rødt med dress og slips var ikke helt ukomplisert.

— Jeg tror kanskje at jeg har vært en som hele tida har søkt et miljø der jeg håpet å passe inn. I dag, i Entebbe, føler jeg at jeg gjør det, sier Steinar.

Det ble Uganda, ikke Etiopia

Han hadde egentlig en plan om å slå seg ned i Etiopia. Steinar Øksnes hadde kontakter der, gjennom skreddervirksomheten. Familien hadde også leid et hus der en periode, og trivdes godt. Han vurderte å flytte. Men det trakk ut i tid.

I 2019 ble han invitert av en venn til å bli med på et bryllup i Uganda. Da var han solgt. At han etter kort tid møtte sin framtidige utvalgte, Debbie, bidro sterkt til ønsket om at det var her han ville han slå seg ned.

Jeg sier ikke at jeg har valgt bort Norge. Jeg har valgt Uganda og Øst-Afrika.
Steinar Øksnes

— Den 13. desember i 2020 kom jeg hit til Uganda. Det var under covid-pandemien, men reiser var fortsatt mulig. Jeg tenkte ikke med en gang at jeg skulle bli. Jeg var her for å planlegge litt, og så komme tilbake senere. Så ble landet helt nedstengt på grunn av covid. Da hadde jeg ikke noe valg.

Sett i ettertid er Steinar egentlig glad for at han havnet i denne situasjonen. Han hadde møteavtaler hjemme i Norge, men måtte bare ringe og si «sorry». I Entebbe kom han seg ingen andre steder. Om han ville reise trengte han tillatelse fra det lokale politiet.

— Skal jeg være dønn ærlig så var covid på en måte litt deilig. Da måtte jeg være her, slappe av og finne ut hva jeg ville gjøre.

Tida med covid var starten på Steinar Øksnes sitt opphold i Uganda. Han hadde møtt Debbie. De giftet seg og planla og satte i gang med å bygge opp Oslo garden. Det var litt galskap i det også, ser han i dag. Å bygge en bar når alt var stengt ned.

— Folk syntes jo at det var litt dumdristig. Det var ingen som visste når og om det skulle åpne igjen. Men jeg valgte å tro på det beste og satte i gang. Dette bandt meg også til plassen. Jeg var i ferd med å realisere drømmen jeg hadde båret på i mange år om å bo på dette kontinentet. Nå var det ingen vei tilbake. Jeg var bestemt på at dette skal jeg få til på en eller annen måte.

*En rolig stund i baren. Men det er det ikke alltid. Siden oppstarten i 2021 har det bare gått oppover for Oslo garden. Februar i år ser ut til å bli stedets beste måned.*

Viktig med godt nettverk og bekjente

Gjennom kona Debbie har også Steinar bygd nettverk. Å ha gode kontakter er nesten alfa-omega når du skal drive virksomhet i Uganda. For deres del tok det mye lengre tid å finne de rette folkene til å bygge, enn det faktisk tok å bygge opp stedet.

— Det tok meg sju måneder å finne en som kunne bygge baren, mens de brukte bare noen uker på å bygge den, ler han.

Det å være hvit europeer med ugandisk kone er langt fra noen ulempe. Steinar innrømmer det. Men det er ikke nok for å lykkes i forretningslivet i Uganda.

— Du må oppføre deg ordentlig og respektere andre mennesker. Og du må lære deg en del kutymer som gjelder. Vi for vår del legger vekt på å handle mest mulig hos de små kjøpmennene som holder til i nabolaget her i Nakiwogo.

*Fra markedet i området. Steinar Øksnes liker å dra rundt i nabolaget og handle det som trengs på restauranten på Oslo garden.*

Elsker den lokale handlerunden

Steinar forteller at han så ofte som han kan drar rundt på egen hånd for å skaffe det som trengs. Da går han rundt eller sykler. De fleste varene kjøpes i nabolaget til Oslo garden.

— Jeg elsker disse handlerundene. Her kjøper vi ikke varer som er vakumpakket med en prislapp på. Selv om jeg etter hvert har lært meg hva som er rett pris, går det nok mer penger når jeg selv tar runden, eller om jeg overlater det til min kone eller en av de ansatte. De jeg handler med nok tenker som så at de kan gjøre seg noen ekstra kroner når jeg kommer. Jeg forstår det, og er heller ikke så nøye på det. Noen ganger følger jeg magefølelsen og bestemmer meg for hva jeg har lyst til å betale for en vare, sier Steinar.

Forskjellen er småpenger i norsk målestokk. For den som selger betyr det mye å få en krone eller to ekstra.

Ikke interessert i ugandisk politikk

— I Norge har du i perioder vært litt politisk aktiv, og fulgt godt med. Hva er ditt forhold til politikken i Uganda?

— Jeg skjønner meg egentlig ikke på det, og foretrekker å ikke engasjere meg. På daglig basis følger jeg ikke med i det hele tatt. Uganda er et stabilt og et trygt land. Det er liksom prinsippet det når vi har en diktator som styrer. Kan jeg si det sånn: Her i Uganda kan du stemme på hvem du vil, men valget kan sammenlignes litt med det vi brukte å si om VM i fotball i gamle dager. Det var en konkurranse mellom mange land som Tyskland til slutt vant.

*Steinar synes det er viktigere å engasjere seg i å gjøre nabolaget i Nakiwogo bedre, enn å sette seg inn i ugandiske politikk. Den skjønner han seg ikke mye på, sier han.*

At ting ikke er helt stuerent i ugandisk politikk er han helt på det rene med. Presidenten, Yoweri Museveni, har sittet med makten i landet siden 1986. Gjennom de snart 40 årene har landet unngått krig og konflikter, som de var vant med før han kom til makten.

På papiret er Uganda et demokrati, men det brukes metoder her som ikke gir Steinar, med hans norske bakgrunn, noen god magefølelse. Det får han ikke gjort noe med. Derfor bruker han heller tiden på sin egen virksomhet, men engasjerer seg også i nabolaget, i bydelen Nakiwogo som han beskriver som sin landsby i Uganda.

— Å bruke tid sammen for å gjøre nabolaget til et enda bedre sted å bo oppleves meningsfylt for meg. Se på veiene her. Vi kan ikke vente på at myndighetene skal gjøre noe. Vi må heller prøve å gjøre dem bedre selv, sier Steinar Øksnes.

Savner ikke Norge, men elsker vaffel og brunost

Nordmannen i Entebbe savner ikke Norge. Han har to døtre, som er etablert eller studerer i Australia og England. Nå bor de på hvert sitt kontinent. Steinar føler at han har god kontakt med dem, og har oftere samtaler med dem nå enn da de bodde på hver sin kant av Oslo.

— Hva med det norske miljøet her i Uganda. Hvilket forhold har du til det?

— Selvsagt møtes vi 17. mai og ved noen andre anledninger. Det er arrangementer som skjer i regi av den norske ambassaden i Kampala og den ambulerende sjømannskirken, når de er i landet. Nå legges jo ambassaden ned til sommeren. Forhåpentligvis følger ikke sjømannskirken statens eksempel. Det er trivelig og møtes i blant. Dessuten er jeg veldig glad i kaffe og vaffel med brunost, smiler han.

Steinar sier at han ikke har et veldig behov for å føle seg norsk. Han setter pris på store bokser med makrell i tomat når han får besøk av sine døtre. Han tar gjerne fram vaffeljernet og steker vaffel som han server med brunost når han har norske venner på besøk.

— Det synes jeg er hyggelig, for vaffel har jeg vokst opp med og det elsker jeg. Men egentlig ser jeg ikke på meg selv som nordmann lenger. Jeg ser ikke på meg selv som hvit heller. For meg er det ikke noe poeng å si hva som er best av Norge eller Uganda. For meg er begge fantastiske land. Jeg har ikke valgt bort Norge, men jeg har valgt Uganda og Øst-Afrika. Det er her jeg foretrekker å bo, sier Steinar Øksnes.