Verdal, søndag 21. april 1940: I et småbruk i Verdal gjemmer de seg de seks unge nordtrønderske soldatene. Hele søndagen måtte de oppholde seg her. De kom seg ikke videre da vegen til de norske styrkene, som har trukket seg tilbake mot Stiklstad og Leksdal, er avskåret. Tyske soldater har kontroll over alt. Når mørket siger på klarer de å ta seg videre mot Stiklestad og Henning.
Bakgrunnen for denne artikkelen
Jeg arbeidet i 1989 og 1990 med en omfattende artikkelserie i Namdal Arbeiderblad om krigen i Nord-Trøndelag 1940. Det ble senere utgitt i bokform: «Krigsvåren. Episoder og mennesker fra krigen i Nord-Trøndelag 1940»
Historien fra Verdal kom jeg over fordi min bestefar var med blant de seks unge menn som denne historien forteller om. Han fortalt sin historie og satte meg på sporet slik at jeg også fikk intervjuet to – tre av de andre som gjemte seg på Sandheim denne dramatiske søndagene i Verdal.
Artikkelen ble publisert i Innherred i april 2020, og jeg la da til nye bilder, nye informasjon og skrev samtidig denne artikkelen om kampene i Verdal, som ble publisert samtidig.
De seks soldatene er unge menn fra Flatanger, Namdalseid, Steinkjer, Inderøy og Leksdalen. Det er ikke mange timer siden de var i kamp med fienden. Kampene på Verdalsøra tidlig søndag morgen den 21. april 1940 var trolig den første trefningen på landjorda mellom tyske og allierte soldater i andre verdenskrig.
De seks tilhørte 2. tropp, som hadde stillingene ved jernbanebrua. Troppsjef var fenrik Alf Tiller, Verdal, med sersjant Per Getz, Byafossen, som nestkommanderende. Inklusive befal var troppen på 26 mann kampdagen.
Våre seks havnet ikke sammen med resten av styrken i forbindelse med retretten og tilbragte derfor hele dagen på Sandheim. (Se kartet lenger ned i artikkelen)
Angrep grytidlig søndag morgen
Tyskerne angrep i grålysninga. Nedbørstunge skyer hang lavt over Verdalsøra.
Dagboksnotater: Klare for kamp
Løytnant Gisle Mortensen ledet de norske styrkene i Verdal. Søndag 21. april skriver han i sin dagbok bl.a.:
«Kl. 0345 mottas melding fra lensmannen i Levanger om at tyskerne har passert Åsen for et kvarter siden (pr. tog). Dette ble straks meddelt regimentsadjutanten pr. telefon. Men troppene ble ikke alarmert av hensyn til at de måtte få hvile lengst mulig.
Kl. 0350 melding fra samme lensmann: «Tyskerne ventes Levanger hvert øyeblikk, antakelig 200 mann — flere meldinger blir ikke å få».
Kl. 0400 ga jeg følgende ordrer: Til administrasjonssjefen: «Pakk, klar til avmarsj, angrep ventes.» Til troppene: «Pakk, klar til eventuell avmarsj, angrep ventes. I stilling».»
(Kilde: Verdalsboka. Krig – okkupasjon – motstand. Utgitt av motstandsgruppen 1940 – 1945, Verdal (1987)
Like før klokka seks smalt det i olderskogen bak fjerdetroppen. Laget med våre seks norske soldater lå i stilling ved jernbanebrua. Det drønnet da granatene fra det tyske bergbatteriet på Rinnan slo ned.
26-åringen fra Namdalseid satt på en hoggestabbe og så i kikkerten. Han fikk øye på tyskerne som kom marsjerende langs riksvegen. Ennå var de vel 500 – 600 meter unna.
Rekken av stålhjelmer og oppstikkende geværpiper limte seg fast til netthinna. Det var i langt fredeligere former han tidligere hadde møtt tyskere. Før krigen var de hyppige gjester i Malm, der han hadde jobb som gruvearbeider ved Fosdalen Bergverk.
26-åringen måtte smile litt da han tenkte på fyrbøteren ombord 1 10.000-tonneren «America». Det var en av de tyske båtene som ofte var ved Fosdalen-kaia og hentet råstoff til den tyske rustningsindustrien. Tyskeren hadde annet stoff for gruvearbeiderne. Han hadde et sinnrikt system med romflaskene hengende i snorer i en luftningskanal under kullageret. Fyrbøteren gliste da han heiste herligheta opp.
Skarpskytter fra Levanger
Der smalt det igjen! Nå skjønner gruvearbeideren bedre hvorfor tyskerne var så oppsatt på å skaffe seg jernmalmen han slet fram fra gruva. Gjennom kikkerten ser han over på den andre elvebredden. Da ser han at de er meget godt utrustet de tyske soldatene. Han merker seg soldaten som løper foran, i ferd med å legge ut sambands-linjer.
Vår mann hopper ned fra hoggestabben og løper bort til geværmannen fra Levanger. Levangsbyggen, som hadde vært skytterlagsmedlem, tar hold. På 300 meter sender han av gårde et skudd fra karabinen. Tyskeren kaster seg ned, men reiser seg igjen. Skarpskytteren lader på nytt og skyter. De to ser tyskeren falle i bakken.
Ved jernbanebrua hører de nå kaukingen fra flere tyskerne som faller på andre siden av elva. På norsk side er ingen såret ennå. Derfor er stemningen er god. Tyskerne skal aldri klare å slå seg gjennom sørfra.
Nå avdekkes imidlertid det som viser seg å være en virkelig glipp på norsk side. De har ikke tatt hensyn til et angrep nordfra. Den tyske nordstyrken, som med lokalbåten «Kong Oscar» har tatt seg fram til Trones, får gå nesten uhindret fram mot Verdal.
De norske styrkene skjønner at de er fanget som i en knipetang. De må gjøre en retrett. Og det må skje fort.
Paradoksalt nok tar den tyske styrken fra Trones seg fram på det som er den norske styrkens planlagte retrettveg. Når de kommer til Nestvold overrasker tyskerne den norske trentroppen og tar den til fange.
En engelsk tropp kommer i kamp med den tyske nordtroppen. De er ikke overivrige på å slåss, engelskmennene. De gjør såpass motstand før de stikker mot Stiklestad, at de oppholder tyskeme. Dermed får nordmennene litt mer tid til retretten.
Tre norske soldater blir drept
Retretten blir imidlertid full av dramatikk. To nordmenn, Odd Lervold (25) og Ludvik Ottar Harsvik (38) begge fra Trondheim, faller for tyske kuler og en håndgranat.
Den tredje nordmannen, Jostein Blomberg (26) fra Sykkylven, blir drept av en norsk kule. Det skjer da den norske styrken velger framrykking igjen etter retretten. Eskadron-sjefen vil ta tilbake Nestvold. Blomberg blir sendt framover på rekognoseringsoppdrag. Han går langs hekken til gården Gudmundhus da han blir skutt i underlivet.
Den norske soldaten forveksler etter all sannsynlighet den norske med en tysker. Dette fordi han var en av de får nordmenn som benyttet hjelm og hadde samtidig en lang frakk.
Ble inneklemt blant fienden
Våre menn, de seks i laget som måtte ta seg bort fra jernbanebrua, ligger nå i stilling overfor Haugslia. De er øyenvitner til at Josteins Blomberg blir skutt, og har også en anelse hvem som skjøt. Ingen sier noe om det. Men de tenker sitt.
De seks får ikke beskjed om at resten av styrken gir opp og på nytt trekker seg tilbake. Av forskjellige grunner blir de liggende ved Haugslia, farlig nær tyskere på nesten alle sider. Fluktvegen mot Stiklestad, som resten av eskadronen benytter, er blitt avskåret.
Sersjant Per Getz vurderer situasjonen. 21-åringen fra Byafossen omkom senere under krigen da ubåten «Uredd» gikk seg på en mine utenfor kysten av Nord-Norge. Nå tar han laget fram til Sandheim, huset til Johan og Jenny Weisæth. Ingen av sjølfolket er hjemme. Soldatene møter to voksne og fire mindre barn. De voksne er familie som er evakukert fra Trondheim til Verdal. Soldatene blir tatt vel imot.
Kort tid etter kommer også Jenny Weisæth. Hun er lotte og har på tidligmorgenen vært på Nestvold for å lage mat til den norske styrken. Feltkjøkkenet lå der og en av lottekorpsets oppgaver var å sørge for forpleiningen.
Da hun var var ferdig med jobben syklet hun hjemover. Da pågikk kampene mellom den tyske styrken som hadde kommet fra Trones og en gruppe norske soldater. Det smalt godt og noen av skuddene var meget nær lotten på sykkel. Men det gikk bra. Vel hjem på Sandheim henter Jenny fram den store spekeskinka. Karene må da få mat.
Situasjonen kan virke ganske uvirkelig. Resten av de norske styrkene er kommet seg i sikkerhet på Stiklestad. Engelskmennene, som langt fra har etterlatt seg noe positivt inntrykk i Verdal, har også kommet seg unna. Verdal er besatt av tyske soldater. Rett som det er høres flydur. Tyskerne flyr lavt over Verdal for å støtte opp bakkemannskapet. På Sandheim sitter det seks norske soldater og spiser spekemat.
Nordmennene får rede på at to tyske soldater kommer gående mot huset. I vindusgløtten bekreftes beskjeden. Per Getz kommanderer karene opp i loftstrappa. Der står de og venter. Spenningen stiger. De vet hva de skal gjøre dersom tyskerne kommer på døra. Det er en uvirkelig tanke for de nordtrønderske ungdommene. Det rare er at ingen er direkte redd for situasjonen de står oppe i.
Da mørket siger på tar de seg til Stiklestad
Faren over foreløpig. Den tyske styrken går mot Gudmundhus hvor Jostein Blomberg ligger hardt såret. Vår gruppe trekker opp på loftet. Der slår seg til blant tilsidehengte klær. Blant annet militærklær som tilhører Johan Weisæth. Mannen i huset er sjef for geværskvadronen ved DR 3 på Rinnleiret, og selv i krigen lenger nord i fylket.
Den tyske aktiviteten på Verdal blir ikke mye mindre utover dagen. Iblant trekker et par av karene ned fra loftet og går ut. l smuget mellom masstua og bolighuset står de usett. Her forsøker de å danne seg inntrykk av hvor tyskerne står.
Da det lir mot kveld finner de tida inne til å dra etter de andre. De smyger seg fram, opp dalsøkket der bekken renner og inn skogholtet. Forsiktig følger de lauvskogen de to -tre kilometerne mot Stiklestad. De andre har dratt. Til fots går våre menn langs Leksdalsvatnet og videre til Henning der de tar igjen de andre i eskadronen.
De seks som jeg forteller om i denne historien er: Sersjant Per Getz, Byafossen og de menige Brynjar Hammer, Steinkjer, Harald Musum, Leksdalen, Toralf Lindseth, Flatanger, Gunnar Modell, Beitstad og Einar Aalberg, Inderøy.
Kilde: Roger Rein: Krigsvåren (1990) (Teksten er noe bearbeidet i 2020 og 2023)
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar