17. april 1940. Midt på natten, i et forrykende uvær, ankommer den svenske krigskorrespondenten Barbro Alving Ådalsvollen tollstasjon. Hun har noen dager før møtt tyske okkupanter på Hotel Phoenix i Trondheim.
Bakgrunnen for artikkelen om Barbro Alving
Jeg kom over Barbro Alvings reportasjer fra 1940 da jeg i 1989 arbeidet med artikkelserien «Krigsvåren» i Namdal Arbeiderblad. Hver dag i godt over en måned, i april og mai 1990, ble det publisert en artikkel i avisa. Serien ble utgitt som bok høsten 1990.
Artikkelen ble gjenpublisert etter litt omarbeiding i Innherred i april 2020.
Nå går ryktene om at engelskmennene har kommet til Namsos. At det trolig er sant får hun bekreftet av «gubben» som sitter med øret mot radioapparatet på tollstasjonen. Den eldre mannen ropte ut da han så den svenske journalisten:
– Nu skal tysken få juling, hela dalen är full av engelsmän.
Gubben hun møtte var trolig den tidligere tollbestyreren på Ådalsvollen, Søren Jensen Rygg. 80 år gammel i 1940, og bare noen måneder før han døde, tar han imot den svenske krigskorrespondenten. Måten han gjør det på gjør at han skriver seg inn i hennes artikkel.
«Bang» ble en legende i svensk presse
Før vi går videre, før sønnen tollbestyrer Bjørn Rygg kommer inn i historien, kontakter lensmann Jon Suul, og får Barbro Alving videre nedover Verdal, må vi gjøre oss mer kjent med den svenske journalisten. Hun som skrev flere artikler fra vårt område krigsvåren for 80 år siden, og som nå er en viktig kilde for de som ønsker å forstå det som skjedde her på den tida.
Rapporten ar censurerad av det brittiska hogkvarteret for denne front – närmare bestemt av en lång svart major i kaki som stavat sig igjenom den i det irrande skenet från ett stearinljus – och den ar skriven under ständigt ackompqjemang från norska kyrkklockor, som klamta ångestfullt till varning for tyska flygplan, som praktiskt taget oavbrutet kretsa over trakten.
Slik holdt hun sine lesere i ånde, Barbro Alving, da hun skrev ned sine artikler fra krigen i Nord-Trøndelag. Det ovenstående er hentet fra en stor artikkel trykt i Stockholms-avisen Dagens Nyheter mandag 22. april 1940.
«Bang», som hun brukte som signatur, ble en legende i svensk presse. Hun var en av Sveriges mest kjente journalister fra midten av 1930-tallet til 1970-tallet. 25 år gammel, i 1934, begynte hun i Dagens Nyheter hvor hun ble værende helt fram til 1959. Barbro Alving døde i 1987, 78 år gammel.
Hun trollbandt sine lesere med skildringer fra krigens Norge. Tidligere hadde «Bang» gjort det samme fra borgerkrigen i Spania, krisen i Tsjekkoslovakia og vinterkrigen i Finland.
I aprildagene 1940 var den da 31 år gamle Barbro Alving den mest aktive reporteren som var tilstede under krigen i Trøndelag. Fra den 15. til den 29. april er hun over grensen fire ganger. Først over Storlien for å møte tyskerne i Trondheim, så over Verdal for å møte engelskmennene i Steinkjer, og til slutt to turer over Lifjellet, hvor hun først møter franskmennene i Namsos og senere nordmennene i Snåsa og Stod.
Fyldige, engasjerende og lettleste er hennes rapporter tilbake til sine lesere i Sverige. Dette er krigen dyktig observert, og situasjonene gjenskapt i en spesiell form. Hun trollbandt sine lesere med skildringer fra krigens Norge.
Tidligere hadde «Bang» gjort det samme fra borgerkrigen i Spania, krisen i Tsjekkoslovakia og vinterkrigen i Finland. For ikke å snakke om hennes legendariske reportasjer i Dagens Nyheter fra sommer-OL i Berlin i 1936 der hun advarte Sverige om det som var i emning i Hitler-Tyskland.
Hun kjempet livet gjennom med angst, overgrep og sykdom
Etter krigen skrev hun ypperlige reportasjer fra Nürnberg hvor nazilederne måtte svare for sine forbrytelser, og fra Oslo hvor rettssaken sto mot Vidkun Quisling. Hun fortsatte som utenriks- og krigskorrespondent også i årene etter krigen og dro verden rundt for Dagens Nyheter.
Ingen må tro at en krigsreporter liv var en dans på roser i disse dramatiske aprildagene. Det var hardt arbeid, strabasiøse turer og overtalelse av skeptiske militære ledere og andre myndighetspersoner. Men «Bang» taklet dette på en åpenbart dyktig måte. Hun er usedvanlig godt informert om utviklingen i Trøndelag. Dagens Nyheters lesere fikk gjennom henne langt større kunnskap om det som skjedde i denne delen av Norge enn det folk her i distriktet kunne skaffe seg av informasjon i disse dagene.
Hun var en mor og en elsket, amorøs kvinne, men hun kjempet livet gjennom med angst, overgrep og sykdom.
Beata Arnborg
I 2018 ga forfatteren Beata Arnborg ut «Krig, kvinnor och gud: en biografi om Barbro Alving». På vaskeseddelen skriver forlaget:
«Livshistorien hennes er en historie fra 1900-tallet. Hun brakte livets redsler for livet, møtte århundrets storhet og ga bilder av den kongelige pompen. Morsom og påvirkelig utsatte hun urettferdighet. Hun tok et standpunkt, for kvinners rettigheter og mot krig. Hun var en mor og en elsket, amorøs kvinne, men hun kjempet livet gjennom med angst, overgrep og sykdom. Hun fant fred med Gud.»
Barbro Alving, ble tidlig pasifist, hun var aktiv i kampen mot svensk atomvåpen på 1950-tallet. Hun konverterte til katolisismen og levde nesten hele sitt voksne liv med lesbisk samboer, selv om det var forbudt på hennes tid.
i 2008 ble det laget langfilm om den svenske journalisten med tittelen «Bang och världshistorien». Filmen kan du se på vimeo på denne lenken.
«En rund norsk lensmann og en smal norsk løytnant»
Og med den introduksjonen er vi tilbake på Ådalsvollen. Det var altså litt av en dame som kom inn på tollstasjonen en hustrig aprilnatt i 1940. Her har Barbro Alving fått presentert sitt ærende for den den daværende tollbestyreren. Journalisten vil ta seg fram til engelskmennenes hovedkvarter. Bjørn Rygg, som 12 år tidligere hadde tatt over som tollbestyrer etter sin far, ringte ned til lensmann Jon Suul i Verdal. Han ba om skyss for den svenske journalisten.
Første gang han ringte ble forespørselen avslått. Barbro Alvring ga seg åpenbart ikke, for det kom en ny telefon fra Ådalsvollen til lensmannskontoret. Nå lot Suul seg overtale. «Bang» ble møtt av Jon Suul og Gisle Mortensen, en rund norsk lensmann og en smal norsk løytnant, som hun beskrev dem.
De to var åpenbart skeptisk til den ukjente reporteren, noe journalisten ikke lite ironisk beskriver i sin artikkel:
Begge to var like elskverdige, og deres utseende gjorde det klart at fra dette punkt på vegen var jeg praktisk talt å betrakte som politiarrestant. En stum politikonstabel satt som eskorte i et hjørne, og på alle bilens vindu, inklusiv ruten mot sjåføren, var det mørke forheng. I lysskinn så man at de var blodrøde og man kjente seg i noen monn som dronningen av Saba.
Forholdsreglene med forhengene ble tatt så journalisten ikke skulle se hvor de dro. Politimannen som fulgte henne i bilen var Ola Ahlgren fra Verdal,
Journalisten fikk ingenting høre og ingenting se før hun kom i kontakt med högkvarteret för de brittiske stridskrafter som tilsammans med de norska skola försöka slå Norge fritt från tysk ockupation.
Møtte engelske offiserer på Grand
Engelskmennene hadde etablert sitt kvarter for denne delen av fylket på Grand Hotell i Steinkjer. Omtanke over nordmennenes situasjon slår henne når hun møter den første engelske offiseren i Steinkjer. «Hva skal Norge gjennomgå som slagmark for stormaktenes blodige oppgjør», spør hun seg.
Men «Bang» beskriver samtidig en en sterk kontrast i dette møtet med engelskmennene og hennes tidligere møter med tyskerne på Hotel Phoenix i Trondheim og ved Hegra festning i Stjørdal.
I huset hvor jeg traff en del av de engelske offiserene slås ingen jernhæler sammen som skarpe skudd, der står ikke en eneste vaktpost med bajonett på, og ikke et våpen har jeg sett i offiserkvarteret foruten offisersrevolverne i beltene og spaserstokken som synes å høre til i den britiske utrustning, noen av den type der staven går an å felle ut, slik at den blir til en liten stol. Den britiske nervekraften spares tydelig til annen, den slipper ikke til med hektisk honnørhilsing allment heroisk attityde hvert minutt på døgnet som i Trondheimshotellet.
Observant forteller Barbro Alving om møtet med de engelske offiserene og den rolige stemningen som hersker i huset. Hun skriver ikke i artikkelen at dette er på Grand i Steinkjer. Ingen stedsnavn og hotell er nevnt. Sensuren tillot ikke det.
Hun beskriver imidlertid den unge kapteinen som sitter og spiller piano. Offiserene som sitter i spisesalen og spiser sine skinke- og syltetøyssmørbrød i ro og fred. En ung blond løytnants bekymring er at han bare fikk to timers varsel på seg for å dra fra London. En annen offiser er halvt norsk og halvt engelsk. Leende forteller han at han synes krig er idiotisk, men han tenker nå å slåss til han stuper eller vinner når plikten nå kaller fra fosterlandet.
De svenske leserne får også vite om innsatsen til de mange norske som er med og hjelper. Tolkene som er stilt til de engelske offiserenes disposisjon. Om de norske lottene som arbeider dag og natt for nordmenn, briter og franskmenn.
«Bang» er tydelig imponert over de norske sjåførene. De hadde praktisk talt ikke sovet de siste fire døgnene, men tross det dro de seg fram i mørket og brukte vel fire timer på seks mil, og hvor møtet med en annen bil betydde tre kvarters basking i leirsupa mens motoren bråkte som en flyvemaskin.
Som i Spania, Praha eller under Finlandskrigen
Når hun beskriver situasjonen, henter Barbro Alving inntrykk fra sine oppdrag i andre krigssoner og kriseområder i Europa.
En nordnorsk veg i kveldingen, nå med sine barrikader i sikk-sakk av tomme bensinfat og tømmerstokker, bevoktet av norske bajonettposter i stålhjelmer, kunne være en utfartsveg fra Praha i svart krise, en krigsveg fra Madrid (…) Finland spøker på et annet vis og; hvitmalte biler og biler med laken i en blåsig bukt over radiator og tak har allerede begynt å kjøre på vegene, og norske skipatruljer har begynt å operere i mindre skala i Trøndelags terreng.
Sent lørdag kveld, den 20. april, på kvelden før byen bombes sønder og sammen av tyske Luftwaffe, drar Barbro Alving fra Steinkjer. Da har hun sittet sammen med noen engelske offiserer på Grand hotell. Bordet var opplyst med stearinlys, de tok et par glass øl og pratet sammen.
De snakket helst om annet enn krigen og stillingen, engelskmennene. Litt om litt kom de inn på krigen, og journalisten la fram sine inntrykk. En offiser ga uttrykk for en skepsis om hun skrev om kontrastene mellom stemningen ved offisersbordet på Grand og den stålskodde stemning i Hotel Phoenix i Trondheim. Det ville bli for lett å avsløre den militære sett ledige og uformelle holdningen blant engelskmennene, mente han.
Da er det en av de andre britene som ettertenksomt sier:
– Ja, men det er jo nettopp det vil slåss for – retten for hver og en som vil være som han vil.
Gubben var nöjd, ock det kändes just då som hovudsaken
«Bang» tar ordene med seg som motto for britenes krig. På vegen tilbake over Skalstufjellet tenker hun også på møtet med en ung fenrik hun hadde truffet ved Steinkjer, og velger hans ord som motto for de norske militære.
Han hadde tatt seg fram til Nord-Trøndelag sørfra, delvis til fots, delvis på ski. Hans bror, fortalte han, hadde gått i dypet med et norsk krigsskip. Seks ble reddet, og han våget ikke å tro at broren var blant dem.
– Vi var bare to brødre, så nå er det bare jeg igjen – foreløpig, sier han med et bestemt uttrykk i ansiktet.
Det ansiktsuttrykket – og det «foreløpig» mener journalisten får stå som motto for ånden til de norske styrkene her oppe, der Norge biter i hop tennene for vinterkrig.
Litt på avstand fra Ådalsvollen kan «Bang» også slå fast at gubben Ryggs utsagn om at tyskerne skulle få juling fordi hele dalen var full av engelskmenn ikke var helt sant. Men som hun skrev: Gubben var nöjd, ock det kändes just då som hovudsaken.
Kilder:
Roger Rein: Krigsvåren (1990)
Oppdatert i 2020 og 2023 med:
Informasjon fra Dagens Nyheter arkiv
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar