(Denne historien ble første gang publisert i Namdal Arbeiderblad den 1. april 1989)
Fra 1939 til 1945 var Trygve Kristiansen fra Follafoss på alle verdenshav. Han var en av 2600 sjøfolk som hadde full fartstid i den norske handelsflåten under krigen.
67-åringens (i 1989) historie er ikke unik, heller representativ for de vel 30.000 norske krigsseilere som med stor offervilje, lojalitet og arbeidsinnsats gav sitt vesentlige bidra til de alliertes kamp for å vinne krigen. Historien har vist at de norske sjøfolkene, på mange vis krigens seierherre, ble fredens tapere.
BAKGRUNN FOR SAKEN: Derfor tar jeg fram den gamle historien om Trygve
De siste årene har vi sett flere spillefilmer og det er skrevet mange bøker om krigsseilerne og måten de ble behandlet på av samfunnet. Mitt møte med Trygve Kristiansen våren 1989 har festet seg i minnet mitt. Det er ham jeg tenker på når jeg ser filmene og leser bøkene. Derfor tar jeg i dag fram den gamle historien da jeg tror den er like aktuell nå som da jeg skrev saken for 34 år siden.
Saken er omtrent som den ble skrevet i 1989. Den gangen var den oppdelt i tre deler. Nå har jeg stokket litt om på rekkefølgen og publiseres hele intervjuet med Trygve Kristiansen i ett.
4500 av sjøfolkene mistet sitt liv på sjøen i løpet av krigsårene. De som overlevde har fortsatt kampen, ikke mot en ytre fiende i ubåt eller fly, men for sine samfunnsmessige og lønnsmessige rettigheter mot et samfunn som ikke har mye å skryte av når det gjelder behandlingen av krigsseilerne.
Forstår ikke hensikten med medaljene
Like før påske (i 1989) fikk Trygve Kristiansens overrakt Kong Håkon VII frihetsmedalje for sin krigsinnsats.
– Jeg forstår henne godt, enken fra Trondheim som leverte tilbake mannens krigsmedalje. Får jeg avslag på søknaden om krigspensjon vil jeg trolig gjøre det samme. For å være ærlig forstår ikke jeg hvorfor de nå kommer med denne medaljen. Er det av hensyn til oss, eller for å ære den som fant på at vi skulle få denne medaljen 44 år etter at krigen sluttet?
Trygve Kristiansen leter frem to andre medaljer som han fikk postsendt for noen år siden. Han legger krigsdeltakermedaljen og krigsmedaljen fram på bordet foran seg.
Krigsseileren, som i 1938 som 16-åring mønstret på lastebåten som lå til kai i Follafoss, har i seg mange – svært mange – skrekkopplevelser fra krigens daget. Han føler at medaljer og heder ikke betyr mye. Han har ikke helt skjønt vitsen med disse.
Trygve dro til sjøs 16 år gammel
Det var høsten 1938 at Trygve Kristiansen dro til sjøs 16 år gammel. Det var litt tilfeldig at han havnet der. En sjømann ble sjuk om bord i Kristansandsbåten «Fido» som lastet tremasse i Follafoss. 16-åringen spurte om hyre. Dagen etterpå mønstret han på som dekksgutt. Det bar ut i den store verden, og etter hvert inn i den store verdenskrigen.
Sju og et halvt år og en krig senere kom 23-åringen hjem igjen til Follafoss. Selv trodde han at han var den samme, men moren kjente knapt igjen unggutten hun sendte på sjøen. Krigsopplevelsene hadde formet Trygve Kristiansen, og det var en «kald fisk» som kom hjem i vårdagene 1946.
Det kommer vi tilbake til. La oss starte med september 1939, da startet verdenskrigen. «Fido» lå til kai i Glasgow. De fleste av mannskapet ville mønstre av og dra hjem til Norge. 18-månederskontraktene bandt de imidlertid til båten, og det bar til sjøs. Sjømennene fikk krigsrisikotillegg, Norge var foreløpig nøytrale og båten gikk med norsk flagg. Den første delen av krigen ble ikke den verste.
– 9. april 1940 kom Norge med i krigen. Hvor var dere da og hvordan reagerte dere?
– Vi lå i Marokko. I en franskspråklig avis så vi at Norge var angrepet. Lastebåten ble malt grå, som var den «internasjonale fargen» på den tiden. Vi dro fra Marokko til Dunkerque i Frankrike. Jeg husker at mange ønsket å dra hjem for å slåss mot tyskerne, men vi kom i stedet med i krigen i Frankrike hvor vi evakuerte franskmenn før tyskerne okkuperte den delen av landet.
Deltakelsen i krigen medførte at lønnen ble lavere. Norske sjøfolk fikk samme hyre som engelske kolleger. Mellomlegget skulle settes inn og utdeles sjøfolkene og deres etterlatte etter krigen. Dette var opphavet til årelange stridigheter, både rettslig og politisk, etter krigen. Pengene ble satt inn på Nortraships sjømannsfond. 44 millioner kroner sto i fondet etter krigen, men det ble strid om disponeringen av fondet.
Konvoiene ble angrepet rett som det var
Fra høsten 1940 og i nesten to år var Kristiansen med på befraktning over Atlanteren. Dette var i konvoienes tid. 40 – 50 båter sammen, med en viss beskyttelse fra den engelske marinen. Hver enkelt hadde maskingevær eller lette kanoner på dekket. Det gav en viss beskyttelse mot flyangrep, men de var sjanseløse når torpedoene ble skutt fra de beryktede ubåtene. Trusselen lå der hele tiden. Konvoiene ble angrepet rett som det var.
– Jeg husker en gang, det var på kysten av Skottland. En båt foran oss i kolonnene ble torpedert. Mannskapet ble kastet over bord og lå i sjøen. Vi gikk rett gjennom. Jeg glemmer ikke skriket fra de som lå i sjøen. Jeg synes det var nifst og forferdelig. Jeg sprang opp til kapteinen og var forbannet. Han kunne i det minste ha stoppet maskinene i det vi kjørte båten inn i mengden.
– Dere stoppet ikke og tok dem opp?
– Det hadde vi ikke lov til når vi gikk i konvoien. Det kunne utsette flere for fare. Spesielle fartøy var tildelt ansvaret med å redde mannskapet fra de båtene som ble senket.
De ble angrepet av «Admiral Scheer»
Særlig en historie har brent seg inn i krigsseilerens opplevelser. Høsten 1940, midt i Atlanterhavet, blir konvoien de er en del av angrepet av det tyske panserskipet «Admiral Scheer».
I løpet av noen timer om ettermiddagen tirsdag 5. november senkes seks allierte skip, og en rekke sjøfolk mister livet. Krigsseileren opplevde verre ting enn dette i løpet av sin tid på sjøen, men dette første angrepet såpass tidlig i krigen har festet seg godt til minnet.
18-åringen Trygve Kristiansen står denne ettermiddagen til rors på den 3600 tonn store lastebåten «Cetus» av Bergen. Den er med i konvoien HX 84 på tur fra Canada til England. Den består av 37 skip, eskortert av den engelske hjelpekrysseren «Jervis Bay».
Vel en time har tenåringen stått i sin rorvakt som skulle vare i fire timer. Han har stått og sett utover den mektige Atlanteren, været var klart og fint i skumringen.
Ti minutter over fem avbrytes freden om bord i lastebåten av noen smell. De første prosjektilene slår ned i vannet mellom skipene i konvoien. Først trodde Kristiansen det var en ubåt som angrep, men fra dekk så han konturene av det nybygde panserskipet som dro fra Gdynia i Polen en uke før.
Konvoien fikk beskjed om å spre seg
– Det første som slo meg var at det ikke var noen vits i arbeidet jeg hadde gjort tidligere på dagen. Jeg hadde vasket og hengt opp noen klær på dekk, sier Kristiansen til NA, mer enn 48 år etter den dramatiske opplevelsen.
– Jeg overlot roret til kapteinen og sprang ned på dekk for å betjene kanonene. Da jeg kom ned oppdaget jeg at det ene kikkertsiktet var borte. Jeg sprang opp på broen hvor skipperen hadde det i forvaring. Han syntes det var en slik enestående kikkert, forteller «kanonmannen» og smiler.
I ettertid kan en tillate seg å le litt av enkeltepisoder som skjedde i disse hektiske stundene, men da det sto på var det fullt alvor.
Krysseren «Jervis Bay», som skulle beskytte konvoien, åpnet straks ild mot panserskipet, og den la en skjer av røyk ut for å skjule konvoien. «Jervis Bay» fikk sendt ut en rask beskjed om at konvoien skulle spre seg før båten ble truffet og sto i brann. Med denne handlemåten, hvor krysseren ofret seg for å berge skipene i konvoien, skrev den seg inn i historien.
Les mer om kampen mellom «Jervis Bay» og «Admiral Scheer»
Den dyktige sjømannen John Jeffcott, 27, fra HMS Jervis Bay var bekymret i oktober 1940 da skipet hans seilte fra Hailfax, Nova Scotia. Hun eskorterte konvoien HX-84 da den satte kursen mot de britiske øyer.
En tidligere politimann i London, før krigen, hadde Jeffcott arrestert en kvinne i London som hevdet å være en spåkone. Hun var sint på arrestasjonen og hadde fortalt ham at han aldri ville leve før han fylte 28 år. Om en uke – 6. november, hvis han klarte det – ville han fylt 28 år.
Da konvoien jobbet seg østover over det iskalde Nord-Atlanteren, økte Jeffcotts fryktfølelse, og det med god grunn. Mellom juni og oktober 1940 hadde mer enn 270 allierte skip blitt senket i Nord-Atlanteren.
Bare mellom mai 1940 og juli 1941 gikk britiske skip ned med en hastighet på 66 i måneden, og tyske U-båter og overflateraidere jaktet nesten uten motstand. Før krigen var over, ville britene miste 2.426 handelsskip og 19.180 sjøfolk i Nord-Atlanteren.
Ombord i «Cetus» skjøt de ut all sin ammunisjon mot panserskipet. Til og med treningsskuddene gikk med, men dpå den lange avstanden gjorde ikke de lette kanonene noen vesentlig fare for tyskeren.
Overlevde krigen – mot alle odds
Raskt spredde konvoien seg. Trygve Kristiansen minnes en tankbåt som lå like i deres nærhet. Den var i full fyr og flamme da «Cetus» satte full fart mot nord.
– Jeg husker godt et svensk skip som var med i konvoien, «Kungsholm». Vi gikk så nært at vi ropte over til dem i det samme vi rømte. «Jag stannar kvar, vi er jo nøytral», ropte den svenske kapteinen. Etterpå fikk vi høre at de hadde reddet mange sjøfolk som lå i sjøen, forteller Kristiansen.
«Cetus» dro opp til Grønland hvor de ble liggende. En uke etter angrepet fra panserskipet «Admiral Scheer» kom de til England. Da som var de på land var overbevist om at båten Kristiansen var om bord i, «Cetus», var gått tapt i angrepet.
Men den gang ei. Gjennom hele krigen berget Trygve Kristiansen seg unna angrep fra fly, ubåter og slagskip. Han var om bord på hele ni forskjellige skip, men aldri gikk han ned. Og bare ett av de ni skip gikk tapt under krigen.
I ettertid er den statistikken i seg selv ganske utrolig når en vet at 708 skip, knapt halvparten av vår handelsflåte, ble senket i løpet av de fem og halvt år som krigen varte.
Mer informasjon om krigsseilerregisteret
Krigsseilerregisteret eies og drives av Norsk senter for krigsseilerhistorie. Den inneholder en omfattende dokumentasjon over det som skjedde gjennom andre verdenskrig. Her kan du søke opp norske sjøfolk som var med og lese ulike historier om krigsseilerne og deres kamp.
Arbeidet med å lage Krigsseilerregisteret har vært omfattende og tidkrevende; registreringen av krigsseilere har pågått over flere år, og pågår fortsatt til dags dato (et arbeid utført hovedsakelig av frivillige bidragsytere). Vi vil få stadig mer innhold i registeret, og vi håper publikum har forståelse og tålmodighet med tanke på at dere kanskje ikke med det første vil finne det dere søker.
Du kan følge med på arbeidet med registeret på Krigsseilerbloggen.
Krigsseilerregisteret drives av ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, i samarbeid med Lillesand Sjømannsforening og andre norske sjømannsforeninger. Riksarkivet har bidratt med arkivkilder til registrering av krigsseilerne.
Krigsseilerregisteret samarbeider med Sjøhistorie og de deler administrasjonsgrensesnitt (database).
Tiden gikk med til å leve i nuet, arbeide, slåss og overleve
Mekanisk, litt kjølig, forteller Trygve Kristiansen om hendelsene fra krigsårene. Men det er ingen tvil om at den og andre sterke inntrykk satte en sterk preg på tenåringen fra Follafoss, som det gjorde med alle hans kolleger ombord i de norske båtene.
Kristiansen forteller meg flere enkeltepisoder. Som den gangen det klikket for den eldre sjømannen som sprang rundt om på dekket med en øks mens han brølte. En annen slo av hånden sin med en hammer. Hånden hadde han festet i skrustikken mens han slo løs på den.
– Jeg tror ikke at han fikk mønstret av etter dette heller. Jeg husker familiefolk i 40 – 50-årsalderen. Det var knapt de sov på overfarten. De gikk frem og tilbake på dekk. For et liv det var, men ingen hadde egentlig noe valg. Lønnen var så lav at det vi tjente opp ble brukt opp i frigangen mellom turene.
Tilværelsen av krig ble etter hvert naturlig. Mens vi i begynnelsen var nervøs, ble vi vante og trodde at det skulle være slik. Det var til dels fredløse tilstander hvor hver enkelt måtte hjelpe seg selv.
Trygve Kristiansen
Trygve Kristiansens fortellinger er illustrerende for hva krigen gjør med mennesker. Etter mer enn 2000 dager i krig, i en tilværelse preget av fredløshet. Her var det ikke mye rom for omsorg og planlegging. Tiden gikk med til å leve i nuet, arbeide, slåss og overleve. Opplevelsene brant seg selvfølgelig fast i et ungt sinn, men disse måtte fortrenges om livet skulle gå videre.
Nervøsitet og psykiske plager var det heller ikke plass for om bord i en båt under krigen. Heller ingen katastrofepsykiatere sto i kø for å hjelpe de som bukket under. Den kom lengst den som klarte å fortrenge de mange sterke inntrykk, lengselen etter de der hjemme og den konstante angsten for fiendens ubåter, slagskip eller flyangrep.
Fredløs i Middelhavet
– Hvordan ble dere mentalt etter hvert som krigen skred frem?
– Tilværelsen av krig ble etter hvert naturlig. Mens vi i begynnelsen var nervøs, ble vi vante og trodde at det skulle være slik. Det var til dels fredløse tilstander hvor hver enkelt måtte hjelpe seg selv.
Fra 1943 havnet Trygve Kristiansen i Middelhavet. Båten «Danio» deltok som understøtte i engelskmennenes invasjon av Italia høsten 1943. Lastet med ammunisjon og bensin til mastetopp var de mildt sagt meget utsatt for angrep.
Senere havnet follabyggen i slåsskamp med engelskmenn, fikk skikkelig juling og ble såpass skadet at han ble liggende et par måneder på engelsk lasarett i Nord-Afrika. Skadefri ble han utstyrt med engelsk uniform og gevær.
– De tok meg for å være soldat. Jeg fikk solgt geværet og mønstret så raskt som mulig på en båt igjen.
Da freden kom var Trygve Kristiansen i Alexandria i Egypt. Det ble en fest uten like. Hele byen sto på hodet i minst en ukes tid. Da de dro ut, og kunne slå på fulle lys på båten, var det vanskelig å forstå hva som egentlig hadde skjedd. Det var fred i verden, men for norske krigsseilere begynte en annen kamp, og mange av dem fikk aldri fred i sinnet.
Fikk det ikke lett på landjorda
Nesten ett år hadde gått siden freden kom da Trygve Kristiansen igjen kom tilbake til hjemstedet. Det var mer en tilfeldighet, ifølge han selv, at det skjedde. Follafoss var fortrengt i krigsseilerens minne, og han hadde ingen mål om å slå seg ned noen plass. Egentlig hadde han ikke mange målsettingene igjen etter at freden kom og snudde opp ned på opp hans og hans kollegers tilværelse.
– I mars 1946 kom vi til Gøteborg hvor tankbåten gikk i dokk. Jeg dro til Oslo. Tenkte å få meg en ny båt, men hentet avmønstringspapirene og satt meg i stedet på toget til Trondheim. I en uke bodde jeg på et hotell i byen. Jeg turet på. En dag ringte søsteren min. Hun hadde fått nyss i at jeg holdt til i Trondheim, forteller han.
Vi fikk hyre på en båt, jeg og en til. Båten lå her nede på kaia, men ingen av oss dro. Det var ingen vits i det. Vi orket det ikke. Fant ut at vi hadde fått mer enn nok.
Trygve Kristiansen
Da bar det hjem med 23-åringen. Hjem til stedet han hadde forlatt høsten sju år tidligere.
Sjøfolkene som kom heim for å slå seg til fikk det ikke like lett. Lønningene de hadde til gode kom aldri. Hverdagen ble en skuffelse og en kamap. Skuffet og forbitret bestemt noen seg for aldri å ha mer med Norge å gjøre. De emigrerte, særlig til USA. Andre dro ut på sjøen igjen, trosset opplevelsene fra krigen, og endte opp som nervevrak i en havn.
– Opplevelsene på landjorda gikk så langt for deg også at du tenkte å dra ut på sjøen igjen. Men du gjorde ikke det?
– Vi fikk hyre på en båt, jeg og en til. Båten lå her nede på kaia, men ingen av oss dro. Det var ingen vits i det. Vi orket det ikke. Fant ut at vi hadde fått mer enn nok.
Det falt seg vanskelig å få jobb på land, men Trygve Kristiansen bet tennene samme og dro sammen med en yngre bror som snekker på gjenreisingsarbeid i Finnmark. Senere ble det arbeid på tresliperiet i Follafoss, og da han sluttet der som elektrikerformann for halvannet år siden hadde han 40 års tjeneste bak seg på fabrikken.
De kalte ham en «skrønmaker»
Vi startet denne historiene med å fortelle om krigsmedaljene. Trygve Kristiansen har nok mer savnet en mer håndfast annerkjennelse fra samfunnet. Savnet en forståelse for det han og alle de andre var med på under krigen. «Skrønmaker» ble han kalt, litt ertende riktignok, men likevel, det var lite hyggelig for en som ville fortelle arbeidskameratene om sine krigsopplevelser.
Han måtte bare konstatere at krigen ikke var interessant, den snakket man ikke om. I alle fall ikke den delen av krigen som foregikk utenfor landets grenser. I parentes bemerket snakket ikke krigsseilerne så mye om sine opplevelser. For Trygve Kristiansens del visste ikke hans kone at han hadde seilt i hele krigen før inntil få år siden.
Møtet med hjemstedet kunne imidlertid fortone seg tøft for krigsseilerne som kom hjem fysisk og psykisk utslitt etter fem – seks år med knallharde krigsopplevelser bak seg. Trygve Kristiansen husker lensmannen som kom for å kreve han for skatten kommunen ikke hadde fått fra ham under krigen. Han husker at han måtte kjøpe seg inn i syke- og trygdekassen for å få rettigheter i tilfelle sykdom.
Alle krigsseilerne havnet i bakleksa i forhold til det å få en jobb på landjorda. Kvalifikasjonene passet dårlig de krav etterkrigstidens Norge stilte. Krigsseilerne havnet også bakerst i køen får å få leilighet da det krevde hjemstavnsrett, og hvem av dem hadde bodd i kommunen de siste to årene?
Myndighetenes svik
Det aller verste var likevel myndighetenes svik mot krigsseilerne. I dag, 44 år etter krigen, får de medalje. Det skulle også gå 20 år før de fikk etterbetalt hyren de hadde krav på fra statsrederiet Nortraships sjømannsfond. Den dag i dag kjemper «restenes rest» av sjøfolkene for naturlige rettigheter de burde hatt krav på da de kom tilbake fra krigen.
For mange er Nortraships og mange rederes økonomiske suksess et stor paradoks sett i forhold til behandlingen av sjøfolkene. Regjeringen i London fikk en uavhengig økonomisk stilling og la et godt grunnlag for nasjonens etterkrigsøkonomi med Notraship-pengene. Nortreships samlede driftsoverskudd gjennom krigen var på hele 2,6 milliarder kroner.
Den kjente rederen Sigval Bergesen d.y. stratet opp eget rederi i 1939, og rederiets tre skip ble overtatt av Nortraship da Norge kom med i krigen i 1940. Etter krigen fikk Bergesen 18,4 millioner kroner fra Nortraship, og la da grunnlaget for oppbyggingen av det som i dag framstår som et av verden største tankskiprederier, Bergensenrederiet.
Minnene har satt seg fast
Trygve Kristiansen fikk seg fast jobb i Follafoss. Han stiftet familie og ble en del av lokalsamfunnet. Krigsopplevelsene bestemte han seg for å la gå mest mulig i glemmeboken. Minnene trengte seg imidlertid på i enkelte sammenhenger, særlig når de tyske båtene kom for å hente last fra tresliperiet.
– Jeg må bare innrømme at jeg hadde vanskelig for å forholde meg til dem. Jeg ble rett og slett forbannet, og hadde lyst til å banke mannskapet opp. Særlig de som på gebrokkent norsk fortalte om sine opplevelser i Norge under krigen.
Sterkere enn møtet med tyskerne i Follafoss, ble Trondheimsturen hvor venner fra sjøen spurte om en femmer til en kopp kaffe. Møtet med de gamle kompisene som hadde endt opp i uteliggermiljøet i Ravnkloa var tøft. Mange av krigsseilerne som slapp unne en våt grav, endte i en våt tilværelse på samfunnets skyggeside. De bukket under som følge av nervepress, omstillingsproblemer og kamp mot et samfunn som ikke tok imot dem og gav dem de mente de hadde krav på.
En eldre bror av Trygve var også på sjøen under krigen. Han klarte aldri å omstille seg. Sjømann ble han hele livet, men på landjorda fungerte han ikke. Angsten satt i han, nervene slo klikk.
Også Trygve Kristiansen merker sterkere og sterkere presset fra de opplevelser han bærer med seg fra tiden på sjøen. Særlig etter at han ble pensjonist for halvannet år siden, når han begynte å gå hjemme, så har minnene presset seg frem. De er til dels tunge å bære, han innrømmer det, men klarer ikke helt å sette ord på reaksjonen.
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar