Den røde redaktør som rystet Levanger: Les historien om Alfred Kruse, redaktøren som ble kurer for Lenin.

Høsten 1914 var det et rabalder uten like i Levanger. Det skyldtes redaktøren i byens sosialistavis, Indtrøndelagens Socialdemokrat, dansken Alfred Kruse. Noen framstående menn i byen ble så utfordret av det som sto i avisa, at de sørget for å få den danske sosialistredaktøren utvist fra landet.

Bakgrunnen for saken

• Det var på 90-tallet at jeg kom i befatning med Kruse-saken, som jeg skriver om i denne artikkelen.
• Den fascinerte meg veldig da den satte Levanger og Inntrøndelag på norgeskartet da dette skjedde for mer enn 100 år siden, med historisk kjente personer i hovedrollene.
• Opp gjennom årene er historien publisert ulike steder, sist i Levanger-Avisa (forløperen til Innherred) i 2014.
• Jeg har med tiden søkt opp ny informasjon om Alfred Kruse, så artikkelen er delvis forandret i forhold til første gang den ble trykket for snart 30 år siden.

Om kvelden, samme dag som Alfred Kruse mottok utvisningsbegjæringen, sto hotellbud Eilert Johansen på hjørnet utenfor Backlund Hotell. Han overhørte samtalen mellom noen muntre herrer som satt på hotelltrappa. Der satt redaktør Martin Gevik i Nordenfjeldske Tidende, fabrikkeier Ingebrigt Laurits Eide ved tekstilfabrikken, politimester Eigil Steen og noen flere.

— Ja, nå er vi da endelig kvitt ham!

Ham, som de var kvitt, var dansken Alfred Kruse. Mindre enn to måneder tidligere hadde Kruse kommet til Levanger for å overta redaktørstolen i «Indtrøndelagens Socialdemokrat» etter Nelius Hallan. Hallan var med og startet arbeideravisa i Levanger i 1912, og hadde redigert den i tillegg til at han drev som småbruker i Markabygda.

«Jeg vil bidra til at vårt blad kan bli et virkelig sosialistisk kamporgan – et brukbart og skarpslepent sverd i klassekampen, arbeiderfrigjørelsens og sosialismens tjeneste»

Alfred Kruses første ord til sine lesere i Levanger

Da Kruse kom til Levanger i juni 1914, var Nelius Hallan glad for at de hadde fått en virkelig journalist til redaktør. Han hadde stor tro på at dette ville gi bladet flere lesere og større utbredelse.
26-åringen fra København så på denne redaktøroppgaven som en kamp i sosialismens tjeneste.

Følgende kilder er brukt

• Aleksander Kan: Nikolaj Bucharin och den skandinaviska arbetarrörelsen
• Jens Erik Kofoed Pedersen: Artikkel om Alfred Kruse på http://www.leksikon.org
• Haakon Lie: «Martin Tranmæl – et bål av vilje»
• Edv. Bull: «Trønderne i norsk arbeiderbevegelse»
• Guttorm Hansen: «Arbeiderbevegelsen i Nord-Trøndelag 50 år»
• Flere aviser, i hovedsak Inntrøndelagens Socialdemokrat fra 1914 og 1915.

«Jeg vil bidra til at vårt blad kan bli et virkelig sosialistisk kamporgan – et brukbart og skarpslepent sverd i klassekampen, arbeiderfrigjørelsens og sosialismens tjeneste», var Alfred Kruses første ord til sine lesere på Innherred.

«Arbeidsgiverbrutalitet»

Når han gikk rundt i Levangers gater kunne dansken til forveksling ligne på de bedrestilte. Han var en skarpskåren mann, elegant i frakk og «sixpence» og alltid med sin pipe, en såkalt shagpipe, mellom tennene. Kruse hadde ikke som mål å bli tatt opp i den gode krets. I stedet ble han en «rød klut» for borgerskapet i Levanger. Han hadde en skarp penn og et stort sosialt engasjement. Den første det gikk ut over var fabrikkeier Ingebrigt Laurits Eide ved byens tekstilfabrikk.

Alfred Kruses skriverier om Eide-konflikten ble det store samtaleemnet i byen. Det var stor etterspørsel etter avisa.

«Arbeidsgiverbrutalitet på Eides fabrikk» sto det i socialdemokraten 14 dager etter at den nye redaktøren var på plass. Utover sommeren kom det stadig nye avsløringer om forholdene ved fabrikken. En navngitt spinnerimester, en svenske, ble beskyldt for overfall og voldtektsforsøk på en kvinnelig arbeider.

Kruse tok opp lønnsforholdene og stilte spørsmål ved hvordan kvinner kunne leve på de 8 kroner som de fikk i ukelønn. Han skrev om at arbeiderne dannet fagforening og reiste krav om bedre arbeidsforhold. Kravene ble avvist, og arbeiderne gikk til streik. Andre fagforeninger, i og utenfor Levanger, engasjerte seg med å gi støtte til arbeiderne og gjennom å rette boikottrusler mot Eide.

Alfred Kruses skriverier om Eide-konflikten ble det store samtaleemnet i byen. Det var stor etterspørsel etter avisa. Den fikk stadig nye abonnenter, og restopplaget ble flere ganger utsolgt.

«Fjerne den mannen»

Fabrikkeier Eide var overbevist om at alle urolighetene var Alfred Kruses skyld. Det ga Eide klart uttrykk for i en konferanse med sekretær Anton Kalvaa i arbeidsmannsforbundet. Til den kjent fagforeningsmannen sa fabrikkeieren at han skulle sørge for å få dansken ut av landet, i alle fall ut av byen.

Også sjefen for dragonregimentet på Rinnleiret, oberstløytnant Johan Henrik Ottesen, var kraftig provosert av den danske sosialistredaktøren som skrev kritiske artikler om militarismen. Dette var like før utbruddet av den første verdenskrigen. Situasjonen var spent, og Ottesen mente at Kruse drev en ulovlig antimilitær agitasjon. Overfor flere ga Ottesen uttrykk for at han, oberstløytnanten, skulle sørge for å få Alfred Kruse enten fengslet eller utvist.

«Jeg har talt med politimesteren om dette. Jeg har nemlig undersøkt hvordan man i andre land opptrer mot slik folk», sa Ottesen da han vitnet i en rettssak som kom i kjølvannet av Kruse-saken.

«En kapitalistisk lakei»

Den 5. august 1914 om ettermiddagen, mindre enn to måneder etter at Alfred Kruse hadde ankommet Levanger, fikk han besøk av politiet med beskjed om å melde seg for politimester Steen. I rettslokalet fikk redaktøren opplest begjæringen.

«Under Kruses redaksjon hadde Inntrøndelagens Socialdemokrat inneholdt sådanne antimilitaristiske artikler hvis tendens med henblikk på den nåværende spente situasjon gjorde ham farlig for samfunnet.»

Kruse ble utvist fra riket. Hvis han ikke reiste frivillig, ble han transportert over grensen med makt.

«Jeg anklager i denne forsamlings nærvær, Inntrøndelagens politimester for i denne sak å ha opptrådt som en kapitalistisk lakei og ikke som en ansvarlig embetsmann»

Martin Tranmæl

Utvisningsbegjæringen ble en vekker, og den skapte enorme reaksjoner i arbeiderklassen. Ikke bare på Innherred, men over hele landet ble det avholdt demonstrasjoner og vedtatt avskyresolusjoner.

I Trondheim eksploderte Martin Tranmæl, den profilerte redaktør i avisa «Ny Tid». På tre timers varsel greier Tranmæl ved hjelp av løpesedler og plakater å samle tre tusen trøndere til et protestmøte mot utvisningen. Under møtet i Småbergene holdt Tranmæl selv hovedtalen:

«Jeg anklager i denne forsamlings nærvær, Inntrøndelagens politimester for i denne sak å ha opptrådt som en kapitalistisk lakei og ikke som en ansvarlig embetsmann», sa Tranmæl.

Videre gjorde han det klart at «hvis man ikke etterkommer vår henstilling får vi gripe til andre midler for å sanse dette overgrep mot en kamerat».

Dette var ord som ble oppfattet som en oppfordring til vold mot landets myndigheter. Tranmæl ble satt under tiltale. Han måtte møte i retten sammen med to andre pressefolk som engasjerte seg i Kruse-saken.

Kruse-saken i Stortinget

Alfred Kruse anket utvisningsbegjæringen til amtmannen, som på denne tida var Halvor Bache Guldahl. I påvente av ankebehandlingen fortsatte han sitt virke som redaktør i Levanger.

Med uforminsket styrke drev dansken på med sine utfordrende artikler. Eide-konflikten var fortsatt høyaktuell. På fabrikken var det streik. Ansatte som ikke tok del i streiken ble nevnt med navn og stemplet som streikebrytere. Navngitte forretningsmenn ble beskyldt for å spionere på de streikende, og for «å rotte seg sammen med firmaet Eide». Politiet fikk også gjennomgå fordi de angivelig tok parti for fabrikkeieren.

Utover august og september i 1914 var det åpenbart svært høy temperatur i Levanger. Byen sydet og kokte av rykter, episoder og hendelser. Kokepunktet ble nådd mandag 29. september da det ble kjent at nå var redaktør Kruse utvist. Det skjedde i nattens mulm og mørke. Kruse var langt inn i Sverige før folk i Levanger ble riktig klar over hva som hadde skjedd.

Som begrunnelse for å utvise Kruse ble brukt at redaktøren manglet «oppholdsbok etter fremmedlovens bestemmelser». Dette var et påskudd for å få ham fjernet, mente Kruses tilhengere. I dagen som fulgte var arbeideravisene fulle av stoff om utvisningen.

Det ble avholdt møter en rekke steder i landet. Arbeiderne fant seg ikke i denne behandlingen av en tillitsvalgt. De sendte sine protester til statsminister Gunnar Knudsen. I Stortingets trontaledebatt tok Carl Bonnevie (Ap) opp Kruse-saken. Han mente utvisningen av pressemannen stred mot den alminnelige rettsfølelse. Også arbeiderdemokraten Johan Castberg og Anders Buen (Ap) tok opp saken i Stortinget.

«En brutal klassebehandling»

Politimester Eigil Steen møtte personlig fram il Alfred Kruses losji på morgenkvisten den 29. september. Redaktøren fikk en time på seg til å orden det mest nødtørftige. Husverten, Karl Olsen, fortalte at Kruse ikke fikk tatt med seg verken klær eller papirer. Olsen ville påspandere redaktøren en kopp kaffe før han dro, men han ble bare skjøvet til side og fikk ikke en gang snakk med Alfred Kruse.

«Den svenske politi behandlet meg utpreget høflig og diskret og fant hele sceneriet fullkomment latterlig. Det de fant mest latterlig var at selve politimesteren ledet ekspedisjonen»

Alfred Kruse etter arrestasjonen

Sammen med sin forlovede ble redaktøren plassert i politiet bil og kjørt ut av byen. På Hegra stasjon fulgte politimennene Kruse på toget, og både politimesteren og hans to betjenter fulgte den danske avisredaktør over grensen.

– Et stykke inn i Sverige overtok en svensk politimann befordringen av min farlige person. Den svenske politi behandlet meg utpreget høflig og diskret og fant hele sceneriet fullkomment latterlig. Det de fant mest latterlig var at selve politimesteren ledet ekspedisjonen, fortalte Alfred Kruse da han noen dager etterpå ble intervjuet av Ny Tids korrespondent i København.

– Din personlige mening om utvisningen?

– Det er en brutal klassehandling som ikke kan komme de norske arbeiderne overraskende. Tross all sin pinaktighet er den jo bare et ledd i hele den arbeiderfiendske politikk venstreregjeringen har iverksatt i frihetsåret, svarte Kruse.

Tranmæl i rettssalen

I slutten av februar og begynnelsen av mars 1915 satt redaktør Martin Tranmæl i rettssalen, tiltalt for noen av sine uttalelser i Kruse-saken. Rettssakene mot Tranmæl og de to journalistene Reinert Torgeirsen og Peder Kaasmoli, som hadde engasjert seg for den danske pressemannen, var omfattet med voldsom interesse. Mer enn ett tusen mennesker var samlet utenfor Tinghuset i de dagene saken pågikk. Avisene skrev referater over flere avissider i hver eneste utgave.

Tranmæl, Torgeirsen og Kaasmoli stilte med skarpskodde advokater. Ludvig Meyer, som på denne tiden var en av landets mest kjente skrankeadvokater, hadde selv en fortid som svært aktiv i Arbeiderpartiet. Den andre forsvareren, Michael Puntervold, var også en aktiv politiker og hadde blant annet arbeidet som avisredaktør i Narvik før han bygget opp sitt advokatkontor i hovedstaden.

Mer enn ett tusen mennesker var samlet utenfor Tinghuset i de dagene saken pågikk. Avisene skrev referater over flere avissider i hver eneste utgave.
De to advokatene jobbet iherdig for å få saken utsatt, fordi de ble nektet av retten å få innkalt Kruse som vitne.

Meyer og Puntervold gikk også hardhendt til verks mot politimester Eigil Steen, da denne skulle vitne. Det ble satt mye fokus på den påståtte antimilitaristiske agitasjonen til Kruse som skulle ligge til grunn for utvisningen. Før Steen kom til ordet var det høytlesning av en del av artiklene som Steen mente ga grunnlag for utvisning.

Puntervold: – Finner politimesteren noe straffbart i disse artiklene?

Steen: – Ikke straffbare har jeg sagt. Det var bare ånden og tonen. Det var av hensyn til mobiliseringen, og da gjaldt det å være forsiktig.

En rekke vitner var møtt fram for å belyse saken. Ikke minst forsvarerne la vekt på å få fram det som skjedde forut for utvisningen, og den egentlige årsaken til at politimesteren ville få redaktøren fjernet.

– Hvis Kruses virksomhet var ulovlig, måtte all sosialistisk avisvirksomhet være det, sa salmaker U. J. Johansen, formann i styret for «Indtrøndelagens Socialdemokrat».

Meyer: – De vet at Tranmæl har beskyldt politimester Steen for å ha opptrådt som en kapitalistisk lakei. Anser De beskyldningen for begrunnet?

Vitnet: – Ja, absolutt!

Meyer: – Hva mener De var den egentlige grunn til utvisningen?

Vitnet: – Først og fremst Eide-konflikten. Dernest bladets antimilitaristiske holdning. Det er en politisk forfølgelse mot et enkelt parti.

Takket politimesteren

Tranmæl. Torgeirsen og Kaasmoli ble dømt til 30 dagers fengsel. «Klassedom» tordnet arbeideravisene, mens de borgerlige avisene mente det var på sin plass å straffe denne formen for oppviglere. I Kruse-sakens kjølvann ble det også reist to andre tiltaler, den ene i Kirkenes hvor de tiltalte ble frifunnet for språkbruken de brukte i den såkalte «Bjørnevanns-resolusjonen».

«Krusesaken fra først til sist har vært et utmerket nummer for sosialismen i Inntrøndelag.»

Lederartikkel i Inntrøndelagets Socialdemokrat 1915

I uka etter rettssaken i Trondheim var Martin Tranmæl på foredragsturne i Nord-Trøndelag. Over to dager holdt han møter for fulle hus i Steinkjer, Verdal, Skogn og Levanger. I Levanger ble det anslått at mer enn ett tusen mennesker hørte Tranmæls korte tale utenfor festlokalet.

I lang tid framover skulle Kruse-saken sette sitt preg på samfunnsdebatten på Innherred. I en oppsummerende lederartikkel, ett år etter at Alfred Kruse ble sendt i politimesterens bil ut av landet, gikk det også fram at saken hadde vært til nytte for arbeiderbevegelsen i distriktet:

– Krusesaken fra først til sist har vært et utmerket nummer for sosialismen i Inntrøndelag. Tusener har fått øynene opp for hvor dypt urettferdighet stikker i samfunnet, og disse slutter seg sammen om kring arbeiderpartiets politikk. Steen og hans kampfelle Ottesen har utført et sosialistisk agitasjonsarbeid så glimrende at vi finner grunn til å takke dem, het det i artikkelen.

Alfred Kruse ble kurer for Lenin

Alfred Kruse kom aldri tilbake til Levanger, så langt jeg har brakt i erfaring. Men utover høst og vinter 1914 og 1915 skrev han stadig artikler for «Inntrøndelagens Socialdemokrat». Fra Tyskland skrev han om den tyske arbeiderklassen. Fra København kommenterte Kruse utviklingen i Eide-konflikten. I Stockholm intervjuet han den kjente russiske bolsjeviklederen, den skjønne og adelige Alexandra Kollantay, kvinnen som i 1917 fikk en sentral plass som folkekommisær ved Lenins bord etter den russiske revolusjonen.

Stockholm var tilholdssted for russiske emigranter og bolsjeviker under den 1. verdenskrig. Kruse kom nært innpå bolsjevikene, noe som etter hvert skulle vise seg å bli hans politiske bane.

Som følge av tjenestene han gjorde for Lenin, kom Kruse til å vite for mye om bolsjevikenes hemmelige pengeoperasjoner.

I Russland foregikk en kamp for å bli kvitt den herskende Tsar-familien. Bolsjevikenes ubestridte leder, Vladimir Ilyich Ulyanov Lenin, satt landsforvist og isolert i Zurich i Sveits,. Han trengte hjelp for å holde kontakten med sine meningsfeller i Petrograd. Alfred Kruse ble kurer for Lenin. To ganger tar han turen fra Stockholm til Petrograd med dokumenter og muntlig informasjon fra den senere sovjetlederen.

Dette skulle bli danskens tragedie. Som følge av tjenestene han gjorde for Lenin, kom Kruse til å vite for mye om bolsjevikenes hemmelige pengeoperasjoner. Han beskyldes også for å stå i ledtog med den estlandske bolsjeviken, Kesküla, som senere blir møtt med anklager om å være tysk spion som skal ha infiltrert bolsjevikmiljøet. Den som trakk i trådene og støtte Alfred Kruse ut i det ytterste mørke, var selveste Nikolai Bukharin, partiavisa Pravdas redaktør fra 1918 til 1929, mannen som man trodde skulle bli Lenins arvtaker. Han var ingen god mann å ha på ryggen for Alfred Kruse.

Den unge dansken, som i juni 1914 kom til Levanger som avisredaktør, møtte mye motgang i det dramatiske tiåret fra 1914 til 1924. Han ble utvist fra Norge høsten 1914. I 1916 ble han også utvist fra Sverige for å ha deltatt på en antimilitaristisk arbeiderkongress, organisert at den kjente skribenten og politikeren Zeth Höglund. Tilbake i Danmark møtte han også sterke problemer, først og fremt på grunn av beskyldningene fra Bukharin, men også fordi han ble for revolusjonær i manges øyne. Kruse ble utstøtt fra Socialdemokratiet, og heller ikke kommunistene ville ha noe med Alfred Kruse å gjøre.

Flere ganger forsøkte Alfred Kruse å bli tatt inn i varmen igjen, både mot russerne gjennom den kommunistiske internasjonale (Komintern) og mot dansk arbeiderbevegelse. Bukharin satte foten ned, blant annet i 1927 da trotskisten Aksle Larsen var i Moskva for å tale Kruses sak. Først i 1935 ble Kruse rehabilitert av det danske sosialdemokratiske partiet. Samme år ble han også rehabilitert internasjonalt, på den 7. kominternkongressen i Moskva. Når han året etter offisielt tar avstand fra og kritiserer moskvaprosessene og utviklingen i Sovjetunionen er han i mørkeland, sett fra sine tidligere russiske forbundsfellers side.

Alfred Kruse ble 80 år gammel, han døde i 1958.

Utfyllende informasjon 2023

I 1935, da regjeringen Nygaardsvold tiltrådte, ble Trygve Lie justisminister. Det vakte stor oppsikt da Lie gav oppholdstillatelse til russeren Lev Trotskij. Trotskij var en av de kjente russiske revolusjonære som sammen med Lenin ledet revolusjonen i 1917. Etter Lenins død kom Trotskij på kant med Stalin, noe som fikk store følger for ham. I januar 1925 ble Trotskij avsatt som krigskommissær, høsten 1926 ble han fjernet fra politbyrået og i oktober 1927 fra sentralkomiteen.

I januar 1929 ble han deportert fra Sovjetunionen, og levde resten av sitt liv i eksil, først i Tyrkia, deretter i Frankrike og fra juni 1935 i Norge. Her ble han utvist 1936, offisielt fordi han hadde brutt forutsetningen for oppholdet ved å drive politisk virksomhet, men i virkeligheten på grunn av sterkt sovjetisk press. Deretter fikk han asyl i Mexico, der han oppholdt seg til han i august 1940 ble myrdet av en sovjetisk agent. 

Den nye regjeringen hadde et helt annet syn på asylretten enn tidligere norske regjeringer. Flere politiske flyktninger fikk opphold i Norge. Videre opphevet Ap-regjeringen tidligere utvisningsbeslutninger som ble gjort mot utenlandske statsborgere, deriblant Alfred Kruses utvisning i 1914, 21 år tidligere.

Her ligger det åpenbart mer stoff, noe jeg fikk bekreftet da jeg jobbet med dagens publisering av artikkelen om den røde redaktøren i Levanger.