Jeg tror alle av oss kjenner en «Bamsegutt». En som ikke er i stand til å håndtere et feilfritt offentlig velferdssystem

Ære være Tore Strømøy som valgte å dukke ned i denne saken, som går inn i den med sin hud og sitt hår og bretter ut for velferdsstaten hvordan den svikter.

Velferdsstaten svikter fordi fornuften er blitt borte på vegen mot et fullstendig regelstyrt system uten rom for menneskelig skjønn. Ingen gjør noe fordi da gjør de noe feil.

Det måtte en spleis til. Med pengene fra det norske folk, som den norske staten ikke stilte opp med, kommer familien seg heim til Norge. 

Tore var på sporet, men i denne dokumentaren kom han aldri helt til mål. Også NRK-profilen stanger hodet mot veggen i møtet med NAV, barnevern, andre norske myndigheter og myndighetspersoner. Han prøver alt han kan, men får ingen ansvarlige til å ta ansvar for at «Bamsegutt» og hans familie får dekket hjemreisen slik at de kunne starte et nytt liv i hjemlandet.

Fakta om «Ingen elsker «Bamsegutt»

Et rop om hjelp fører Tore Strømøy til Filippinene, der uføre Bamsegutt strandet for mer enn ti år siden. Slik introduserer NRK dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt».

Strømøy graver seg ned i spørsmålet: Hvorfor vil ingen norske myndigheter hjelpe mannen hjem til Norge? Det skal vise seg at saka blir den tyngste som Tore Strømøy noen gang har jobbet med.

Første episode ble sendt på NRK1 onsdag kveld, men om du vil se alle episodene ligger de tilgjengelig på NRKs nettsider.

Saken vakte stor oppsikt og enkeltpersoner satte allerede onsdag i gang en spleis for å dekke kostnadene med å få den norske familien, som lever under umenneskelige forhold på Filipinene, heim til Norge.

Viste også fram NRKs dilemma

Tore Strømøy er likevel en stayer. Han klarer på et folkelig vis å få fram håpløsheten, ikke bare i systemet, men også den han selv følte på da han ikke klarte å få til en «happy ending». Han gir av seg selv og viser fram sin egen sårbarhet.

Jeg likte også at han viste fram sitt eget og NRKs etiske dilemma, da Tore egentlig var der at han var i ferd med å punge ut fra egen lomme det lille som skulle til for å få «Bamsegutt» heim igjen.

At fellesskapsløsningene svikter er vondt å se på. Vi har jo bygd et velferdssystem i vårt land som det burde ha vært grunn til å være stolt av.

Desto bedre var møtet med enkeltpersoner gjennom de fire episodene som stilte opp med seg og sitt. Som advokaten Leif Strøm, allmennlegen Harald Sundby, Karl Erik Sjøholt i UDI og for så vidt Rødt-politiker Mímir Kristjánsson, som i alle fall stilte seg til rådighet og prøvde å nå gjennom med saken til utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Det måtte en spleis til

Og ikke minst ros til Liv Anne Aanestad Vold, som jeg ikke aner hvem er, men som etter å ha sett det samme programmet som meg kastet seg rundt og startet en spleis. Da jeg startet å skrive denne kommentaren hadde spleisen passert 400.000 kroner. Da jeg var ferdig med saken hadde spleisen nådd imponerende 850.000 kroner.

Med pengene fra det norske folk, som den norske staten ikke stilte opp med, kommer de seg heim barneheimsgutten Jan-Egil, kona Sansi og sønnen Jan Jan (14), som forhåpentligvis også kan få den skolegangen han ikke har fått på Filipinene. 

En vekker for flere

Dokumentarserien «Ingen elsker bamsegutt» må få noen følger. Den bør bli en vekker og noe å lære av for flere. Her er noe av det som slår meg:

• For å starte med hver og en av oss: Jeg tror vi alle kjenner en «Bamsegutt», som falt utenfor allerede som liten gutt, mobbet i skolen og definert som håpløs, farlig og uten håp. Vi har nok møtt en del av dem gjennom livet. Folk som trolig hadde fortjent et bedre liv. Og som vi burde ha behandlet annerledes.
• NAV, barnevernstjenesten og andre offentlige tjenester som håndterer folk bør tvinge serien på sine ansatte. Det som de har mest å lære er hvordan man kommuniserer med dem som «burde ha forstått bedre» – eller rettere sagt en stor del av klientellet som av ulike grunner er ute av stand til å skjønne «systemet».

• Utenriksdepartementet bør bevise og påse at ambassadene rundt omkring i verden sørger for at alle nordmenn i utlandet er like, og at ingen er «likere». Tore er på sporet av noen når han terper på at ingen ser seg i stand til å betale «Bamsegutt» 70.000 kroner til billettene hjem, mens den daværende statsministeren var direkte involvert da den samme staten brukte minst 11 millioner kroner på å få ut og bragt hjem en drapsdømt nordmann fra et fengsel i Kongo.
• «Håpløse» folk, «gnagsår» som vi så altfor lett stempler dem som, har som oftest en forhistorie som vi ikke kjenner. «Bamsegutt» gjorde det ikke lett for seg med sin oppførsel. Skal det frata han og hans likesinnede deres rettigheter?

• Til slutt tilbake til programskaperen Tore Strømøy, som jeg synes fortjener all den ros han kan få etter denne dokumentaren. Han har også et godt poeng når han uttaler til Medier24: «Jeg støter blant annet på de pressemedarbeiderne og rådgiverne, som kommer fra den nye skolen som har blomstret opp hvor mange tidligere pressefolk skal stå og sørge for at du ikke får svar fra de du egentlig bør få svar fra. Det er en forferdelig gjeng, spør du meg.»

Det er helt sikkert enda mer som jeg kunne ha nevnt om denne dokumentarserien på NRK. Er det noe du savner?

Ønsker du å se alle episodene om «Bamsegutt finner du den her: