Tilbakeblikk. Året var 1989. Det var et forferdelig vårvær i Trøndelag, så sommeren føltes flere uker nærmere da Dag Skogheim og jeg landet i Frankfurt. Min mentor, den erfarne forfatteren, hadde planlagt og lagt opp en studietur for meg, den unge journalisten. Dag hadde med sin Rannveig nettopp flyttet til Levanger fra Kirkenær i Hedmark. De ville komme nærmere datteren Mette og hennes familie. Jeg var 28 år gammel, en nyfiken skribent, som oppsøkte Dag Skogheim i deres leilighet på Fagerstrand.
Mitt ærende var Dags bok «Tæring» som ble gitt ut den høsten. Det var den første boken i en rekke der han skrev om folkesykdommen turberkulose. «Tæring» var hans egen fortelling, om hans liv fra han som 14-åring ble rammet av den snikende sykdommen som tok og ødela så mange unge og gamle liv. Vårt møte den gangen la grunnlaget for et vennskap som varte fram til Dags død i desember 2015. Han ble 87 år gammel.
«Du må skrive historier fra krigen!»
Nå handlet ikke studieturen til Tyskland og Østerrike i mai 1989 om tuberkulose. Det var en annen av Dag Skogheims store interesser som brakte oss hit. I april 1990 var det 50 år siden tyskerne angrep Norge. Under et av våre første møter utfordret den erfarne forfatteren den unge journalisten: «Dette er fortellinger som du må lage. Du må skrive historien om krigsvåren i Nord-Trøndelag.»
Dag Skogheim tilbød seg å følge meg opp gjennom et slikt arbeid med gode råd og full tilgang til sine arkiver og sine informanter. Jeg lot ikke en slik mulighet gå fra meg. Det ble klarert med min daværende arbeidsgiver, Namdal Arbeiderblad. Jeg fikk bruke tid det neste året til å dykke ned i en spennende historie og møter med interessante mennesker.
Fakta om artikkelen
I denne artikkelen gir tidligere redaktør Roger Rein et tilbakeblikk på en reise han hadde med Dag Skogheim i 1989 – samme år som Berlinmurens fall.
Dette var bakgrunnen for at vi den første kvelden i Tyskland satt i restauranten på vertshuset Hexenhausen i den lille byen Ahrweiler. Vi kjørte sidevegene fra flyplassen i Frankfurt, langs elvene Rhinen og Ahr.
Underveis fikk jeg høre av Dag at det var i dette dalføret de østerrikske bergjegerne var høsten 1939. De drev invasjonstrening i vinbergene og over elven Ahr. De gjorde seg klare til å være med på innovasjonen av Frankrike. Istedenfor ble de sendt til Værnes og fikk en lang tur på Narvik i mai 1940.
Prestens Franz’ bursdagsgave til Dag
Hele turen var et seminar om krigshistorien. I bilen på veg mot nye mål og møter fikk jeg oppdatert informasjon fra forfatteren. På den måten var jeg bedre skodd i møter med informantene, som Dag valgte å kalle sine mange kontakter i Tyskland og Østerrike.
To dager etterpå feiret vi Dag Skogheims 61 årsdag. Det var på selveste 17. mai vi besøkte forfatterens gode venn Franz A. og han frue. Deres gave til Dag var en tegning, en koloritt, laget av en tysk kunstner i Brønnøysund i 1942. Den pensjonerte presten hadde fått tak i den via en kollega, men ga den videre i forvissing om at Dag Skogheim ville nyttiggjøre seg gaven på en god måte.
Franz (78) var under krigen artilleriløytnant og stasjonert i Brønnøysund, byen der Dag vokste opp. Dag Skogheim og Franz A. hadde kjent hverandre siden 1970, da forfatteren søkte i arkiv og gjennom bekjentskaper etter en prest som hadde vært i hans hjemby under krigen. Gjennom årene hadde de utviklet et nært vennskap med flere gjensidige besøk, både i Norge og Tyskland.
Fra 1945 til 1978, da de fikk emigrere til Vest-Tyskland, bodde ekteparet A. i Øst-Tyskland. De hadde fortsatt barn, barnebarn og oldebarn på den andre siden av jernteppet, «konsentrasjonsleiren» DDR, som Franz A. kalte det gamle Øst-Tyskland.
I snart 45 år hadde Tyskland vært delt. Våren 1989 var det ikke mange tyskere som trodde på noen rask samling av deres hjemland. At de tok sånn feil er det nok få som angrer på i dag.
Ingen trodde at muren ville falle
Dette var også et tema dagen før vi møtte ekteparet A. i Lütringhausen. Da kjørte Dag og jeg til Aachen, en by på grensen mot Nederland og Belgia. Der møtte vi Helmuth B. som under krigen var førsteoffiser på en tysk ubåt som i 1944 ble bombet av engelskmennene utenfor Brønnøysund. En annen av mannskapet ombord i ubåten, østtyskeren, den pensjonerte jernarbeideren Herbert W., var også til stede. Dag Skogheim hadde med seg opptaksutstyr og intervjuet de to for et radioprogram om ubåtepisoden i hans hjemby under krigen.
På ettermiddagen satt vi ute i den vakre hagen til Helmuth B. og hans frue og snakket om løst og fast. Jeg minnes at den pensjonerte diplomingeniøren og hans frue framsto som godt orientert, både om nasjonale og internasjonale spørsmål. Også den tidligere jernarbeideren Herbert W., som fortsatt bodde i Øst-Tyskland, tok del i samtalen.
Et spørsmål som opptok Dag og meg var når de trodde Tyskland ble samlet til ett rike. Her var det ingen optimisme å spore. Det ville ta år, mente de. Kanskje 20 år! Selv om særlig vesttyske myndigheter var svært opptatt av spørsmålet, var det en helt annen vilje i «konsentrasjonsleiren DDR», for å gjenta ordbruken til vår venn Franz A.
Det var ikke bare vi som tok feil. Det var veldig uventet det som skjedde mindre enn et halvt år etterpå. Da gikk folket ut i gatene, og på et blunk falt Berlinmuren som la grunnlaget for samlingen av Tyskland, og som endret det Europa som vi kjente fram til da.
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar