Hans Mühlhauser fotografert i Ottakring, Wien i 1989. I 1934 deltok 18 år gamle Hans i gatekamper i dette området, da sosialistene forsvarte seg mot den facisistiske høyremilitsen, støttet av myndighetens politi og hær. Foto: Roger Rein
Wien, mai 1989. På veg inn mot den østerrikske hovedstaden har Dag Skogheim begynt på sitt foredrag, en grundig bakgrunn for noe av det vi skal oppleve i Wien de neste dagene. Her var den gamle skolelæreren i sitt ess. En engasjert og svært god forteller. I bilen på veg mot Wien rekapitulerte vi «hjemmeleksen», boka som Dag påla meg å lese før vi tok denne turen i lag. «Tapte skanser. Østerrike og Tsjekkoslovakias tragedie.», som ble utgitt like før andre verdenskrig, skrevet av G.E.R. Gedye.
Gedye var utenrikskorrespondent i Wien i mellomkrigstida. I sin bok tar han for seg utviklingen i byen og landet, framveksten av fascisme og nazisme, borgerkrigstilstanden på 30-tallet og Hitlers annektering av Østerrike og Tsjekkoslovakia.
G.E.R Gedyes bok «Tapte Skanser» kom ut på norsk allerede før siste krig. Han var den utenrikskorrespondenten som fulgte utviklingen i Østerrike og Wien tettest. Foto: Wikipedia/Roger Rein)
I Gedyes fotspor. Når jeg skriver disse ordene er jeg tilbake i Wien. Jeg oppsøker den samme wienerkafeen som Dag Skogheim tok meg til for 34 år siden. Mye er forandret i den østerrikske hovedstaden siden da. Enda mer er forandret siden Gedye bodde i dette strøket og oppsøkte denne kafeen for ett hundre år siden.
Fakta om artikkelen
Dette er tredje og siste artikkel som jeg skrev på en Europa-tur høsten 2023, der jeg gikk tilbake til 1989 da jeg var i dette området sammen med forfatteren Dag Skogheim.
Dag og jeg innbilte oss at den engelske journalisten satt ved vårt bord og skrev noen av sine artikler fra datidas Wien. Grundige, oppsiktsvekkende analyser og intervju som ble formidlet til aviser som New York Times, Daily Telegraph og andre britiske aviser. Gedye var den av utenrikskorrespondentene som forsto best det som var i ferd med å vokse fram i 30-tallets Wien. Det sies at Winston Churchill brukte å ringe nattdesken i Daily Telegraph for å finne ut «hva Gedye har skrevet om nå».
På Café Hawelka er det små forandringer siden G. E. R. Gedye og hans journalistkollegaer fulgte med på de dramatiske hendelsene i den østerrikske hovedstaden i mellomkrigstida. Her ligger historiene ligger i de brune veggene. Foto: Roger Rein
Fra Wien til Rinnleiret. De påfølgende dagene møter vi tre eldre østerrikere som hver for seg kunne skrevet seg inn i Gedyes bok. Alle tre med hver sin historie om kampen mot fascisme og nazisme. Tre ulike skjebner under siste krig.
Den ene, Franz Daniman, havnet på tukthus allerede i 1938. Tre år senere ble han sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Auswich. Daniman overlevde krigen og viet mye av sitt liv etterpå i kamp for frihet, mot ekstremisme.
Den andre, Josef Hindler, rømte til Tsjekkoslovakia da nazistene tok makten. Med bistand fra Nansenhjelpen kom han som politisk flyktning til Norge før krigen. Krigsårene ble tilbrakt i nøytrale Sverige, i gruppen rundt senere forbundskansler Bruno Kreisky.
Den tredje, Hans Mühlhauser, sloss med våpen i hånd mot fascistene i 1934. I april 1940 kom han i tysk naziuniform til Oslo, og havnet senere på Rinnleiret og i Namsos. I alle etterkrigsåra var han aktiv i den østeriske fagbevegelsen.
Wien 2023, samme gate i 1934. Fra gatekampene i bydelen Ottakring. I fire dager sloss sosialistene i «Schützbund» mot høyremilitsen og myndighetenes polit og hær. Foto: Roger Rein / Og fra boka Kurt Bauer: Der Februaraufstand 1934
Borgerkrig i Wiens gater. Dag Skogheim hadde selvsagt rett. Skulle jeg ha forutsetninger for å forstå disse mennenes historier, var det en klar fordel å ha lest journalist Gedyes bok. Her er det en grundig framstilling av den første væpna motstanden mot den framvoksende fascismen og nazismen i Europa.
I februar 1934 var det regelrett borgerkrig i Wiens gater. Den da 18 år gamle Hans Mühlhauser var med og sloss mot høyremilitsen, støttet av myndighetens politi og hær. «Schützbund» ble etablert av arbeiderklassen som beskyttelse mot det reaksjonære «Heimwehr» og nazihordene som drev sin terror i gatene og omkringliggende boligområder.
I 1989 tok Hans Mühlhauser med Dag og meg til forstaden Ottakring der han vokste opp. I dag, 34 år etterpå, drar jeg tilbake til boligkomplekset Sandleitenhof, bygd som kommunale utleieboliger for nesten 100 år siden. Nesten 1600 leiligheter ble bygd her i årene 1924-28. Det var ut fra den tida svært moderne boliger, bygd for å gi arbeidsfolk en mulighet til å komme inn på boligmarkedet til en kostnad som de kunne bære.
Også i dag er boligpolitikken selve grunnsteinen i hovedstaden som ti år på rad er blitt kåret til verdens beste by å bo i. Mer enn en firedel av Wiens 1,9 millioner innbyggere bor i dag i de 220.00 kommunale utleieboligene.
Sandleitenhof i september 2023. Det var i dette området Hans Mühlhauser vokste opp. Og der var her han deltok i de væpnede kampene for 89 år siden.
Det er vakkert i Sandleitenhof en septemberkveld i 2023. Når jeg rusler rundt finner jeg det rart å tenke 89 år tilbake i tid. Da sto hærens kanoner i den vakre Kongressparken like ved. De skjøt med skarpt mot det store boligkomplekset som huset tusenvis. Hans Mühlhauser fortalte oss at noen av hans kamerater sloss om natta, jobbet om dagen, for så å komme tilbake og fortsatte kampene om kvelden.
Neste stopp Namsos. Østerrike på 30-tallet utviklet seg i en fascistisk retning der arbeidernes organisasjoner var forbudt. Hans Mühlhauser illegalt arbeid, først i arbeiderbevegelsen, senere i militæret da han ble vernepliktig soldat i Wienergarnisonen. Men da Hitlers Tyskland annekterte Østerrike i 1938 fikk Hans Mühlhauser nok. Flere av hans landsmenn sto og klappet da føreren innlemmet landet i «det tredje riket». Mühlhauser valgte friheten. Han siktet seg inn på Frankrike. På den tysk-franske grensen kom han ikke lenger. Den var stengt.
— Vi trenger bilmekanikere i «Wehrmacht», svarte tyskerne da den unge østerrikeren etterhvert meldte seg for myndighetene. — Aldri om jeg går frivillig inn, var svaret fra Hans Mühlhauser som da ble tvunget inn i de tyske væpnede styrkene.
Minneplakett i boligkomplekset Sandleitenhof i Wien. Det ble satt i gang en storstilt offentlig boligbygging i det som ble kalt «Røde Wien» etter den første verdenskrig. Bare i dette boligkomplekset er det 1600 utleieleiligheter.
Det sto en krig for døra. Mühlhauser var den eneste østerrikeren i den tyske avdelingen. I april 1940 ble de sendt til Norge. Først til et okkupert Oslo. Så gjennom Østerdalen til Trondheim. Til Namsos kom han i de første maidagene 1940. Engelskmennene og franskmennene, som hadde kommet for å beskytte Norge og hindre den tyske frammarsjen, hadde forlatt byen hals over hodet. Byen ble overlatt til okkupantene. Han som for seks år siden sloss mot ekstreme høyrekrefter i sin hjemby Wien, var plutselig på den andre siden.
Det var uvant. Det var ikke godt. Hans Mühlhauser forsto godt følelsen de hadde mot ham namsosingene som han møtte på gata. Derfor holdt den unge østerrikeren seg mest for seg selv. Han gikk sjelden på kafeen i Namsos der hans soldatkolleger brukte å oppholde seg.
— Hvorfor er ikke du så ofte på kafeen, spurte en av de kvinnelige ansatte en dag.
— Jeg vil ikke, svarte Hans Mühlhauser. — Fordi jeg skammer meg over å være okkupasjonssoldat.
— Da må du i alle fall komme!
Han gikk til kafeen og minnes at han ble godt behandlet. De hadde hørt at han var østerriker og at han ikke likte uniformen han gikk i.
Forfatteren Dag Skogheim under studieturen i Tyskland og Østerrike i mai 1989. Her besøker vi røntgenmuseet i Lennep. Den tidligere tuberkulospasienten hadde stor interesse av dette besøket.
«Hold fast på dine holdninger». Jeg leser mer i dagboken jeg skrev ned under studieturen med Dag Skogheim i 1989. Nå sitter jeg på den i dag mest legendariske og opprinnelige av de berømte kaféene i Wien. På Café Hawelka er det små forandringer siden G. E. R. Gedye og hans journalistkollegaer fulgte med på de dramatiske hendelsene i den østerrikske hovedstaden i mellomkrigstida. Her ligger historiene ligger i de brune veggene.
Hans Mühlhauser dro fra Namsos til Rinnleiret på høstparten 1940. Senere ble det opphold i Trondheim, ubåtvakt i Honningsvåg, et opphold i Finland, før han igjen ble sendt tilbake til Norge hvor han oppholdt seg helt fram til 1947.
Tilbake i Østerrike tok han opp igjen sin gamle jobb som mekaniker og engasjerte seg i fagbevegelse. Her gjorde Hans Mühlhauser karriere som fastlønnet tillitsmann. Han endte yrkeskarrieren som rektor på LO-skolen Neuwaldegg i Wien. Da Dag Skogheim og jeg møtte ham i 1989 var Mühlhauser 74 år gammel og pensjonist.
Livsreisen han har vært gjennom er ikke lett å forholde seg til for oss som har vokst opp i langt mindre dramatiske tider. Det var kanskje derfor jeg reiste dette som et siste spørsmål til Hans Mühlhauser, da jeg fikk gleden av å møte han denne maidagen for 34 år siden:
— Når du ser tilbake på ditt liv. Særlig i den dramatiske tida fra 1930 til 1950. Hvilke erfaringer har du gjort som du mener det er viktig å ta lærdom av for etterkrigstidas generasjoner?
— Et vanskelig spørsmål å gi et kort svar på, svarte Hans før han fortsatte:
— Konsentrert kan jeg si følgende: Det å holde fast ved en holdning eller en mening, uansett om du kan hevde denne åpenlyst eller ikke, det må være det vesentlig.
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar