I skyggen av en krig: Hvor befinner Nansen seg når vi trenger ham mest?

I løpet av de siste to ukene har jeg oppholdt meg i Jerevan, hovedstaden i Armenia. Dette er ikke mitt første besøk her, så jeg har mange venner og en god innsikt i hva som skjer. Denne gangen er annerledes. Frykten for krig er overveldende. Nesten alle her tror at det bare er et tidsspørsmål før det smeller sør i Armenia. At Aserbajdsjan, som støttes av Tyrkia, og som mottar heiarop fra Russland, slår til igjen. Det er bare en måned siden det skjedde sist.

Dette er det som engasjerer og bekymrer folk her, samtidig som de prøver å opprettholde en slags normal hverdag midt i denne uvanlige situasjonen. Spørsmålet er ikke om, men når det smeller, og det gir en ubehagelig følelse.

Aserbajdsjans president, diktatoren Ilham Alijev, har spredt frykt med sine uttalelser mot det armenske samfunnet. Han er uberegnelig og oppildner sitt eget folk med et hat mot naboene, på en måte som er sjelden kost for oss fredssæle nordboere.

Aserbajdsjan og Armenia har vært bitre fiender siden krigen i Nagorno-Karabakh på 90-tallet. Krigene og den frosne konflikten mellom har krevd titusenvis av liv på begge sider. Den har drevet opp mot en million mennesker, fra begge nasjoner, på flukt i sine egne områder. Akkurat nå ser vi en ny bølge av flyktninger. Mer enn 100.000 armenere forlater det omstridte landområdet inne i Aserbajdsjans grenser. Alijevs hær gikk til en tungt utrustet militæroffensiv mot det lille samfunnet for en måned siden. Resultatet var en massiv flukt fra områder som primært har vært armensk bosatt i to til tre tusen år.

Folks frykt er ikke bare knyttet til hva Aserbajdsjan kan gjøre, men også til deres nære allierte Tyrkia som står skulder ved skulder med Alijev. Det faktum at han blir forsynt med våpen fra Israel gjør situasjonen enda mer bekymringsfull. Det er også grunn til å anta at Russland, som ser hele Kaukasus-området som sin bakgård, er en del av denne alliansen. Med slike naboer føler armenere seg små og isolerte i verden. Det er lett å forstå.

Samtidig pågår det diplomatisk innsats for å få til en fredsavtale mellom de to fiendene. Mange har meldt seg som potensielle meglere. Russland har på sin sedvanlige måte hevdet at de er de eneste som har innflytelse nok i regionen til å oppnå et godt resultat. Det lille nabolandet Georgia har også tilbudt seg å megle. Armenia foretrekker Tyskland og Frankrike som meglere, men dette møter motstand fra Aserbajdsjan og Tyrkia. Hele EU-fellesskapet og USA er også nevnt som mulige meglere. Det finnes sikkert også bakkanaler som ikke blir nevnt.

Statsministeren i Armenia, Nikol Pashinyan, uttalte under sitt besøk i Strasbourg denne uken at han håper på en fredsavtale mellom Armenia og Aserbajdsjan i løpet av året. Dette står tilsynelatende i sterk kontrast til det virkelighetsbildet og krigsfrykten jeg har opplevd blant folket her hver eneste dag. Men hvem vet, kanskje har Pashinyan rett?

Fridtjof Nansens statue er fremtredende plassert i Jerevan. Jeg har gått forbi polfareren, fredsprisvinneren og vennen av Armenia mange ganger de siste to ukene. Mange armenere spør seg nå hvor Nansen er når de trenger ham mest. Eller enda mer nøyaktig; de har ønsker om at noen fra norsk side hadde tatt opp Nansens arv for å finne en vei ut av dette uføret. Det virker som om det er for mye å forlange, spesielt når vi ser på de virkelige og store problemene vi sliter med i vårt eget rike, i verdens rikeste land.

PS. Om noen skulle være i tvil. Den siste setningen var et forsøk fra min side på ironi.