Varazdat «Vili» Grigoryan beundrer Paruyr Hayrikyan. Han sier at den armenske frihetskjemperen var et sterkt forbilde for dem da han kom tilbake etter 18 år i sovjetiske arbeidsleire og fengsler på slutten av 80-tallet.
Se for deg en historietime som strekker seg over nesten fire timer, der du sitter og håper at den aldri tar slutt. Det var det Varazdat «Vili» Grigoryan og jeg fikk oppleve en sen lørdagskveld i Jerevan, hovedstaden i Armenia.
Vi var hjemme hos Paruyr Hayrikyan, den armenske frihetskjemperen som i nesten 18 år satt fengslet på grunn av sin uselviske kamp for frihet for sitt folk og selvstendighet for sitt land. Knallharde arbeidsleire og isolasjon i fengsler i Sibir bet ikke på ham. Han har skrevet seg inn i historien som en av de viktigste katalysatorene for Sovjetunionens sammenbrudd og overgangen til selvstendighet for unionens femten republikker, deriblant hans kjære Armenia.
Hagen på eiendommen til Paruyr Hayrikyan kan minne om en dyrehage. Her vrimler det av katter, hunder, høner og ender.
Har flyktninger boende hos seg
Du kan ikke gjette deg til hans bakgrunn når du møter Hayrikyan. Vi treffes i hans «kråkeslott» av et hjem, i Davitashen, en av Jerevans forsteder. Huset har han brukt år på å bygge, påbygg etter påbygg, med hjelp av familie og venner. Han møter oss i arbeidsklærne. Det er alltid noe som må gjøres. Eiendommens store hage er full av ulike frukttrær. Rundt oss løper det et utall katter og hunder. Egg får han fra egne høner, og når han får venner på middagsbesøk går han ikke av veien for å slakte en kanin eller to.
74-åringen hilser hjertelig på oss. Vi har begge møtt ham tidligere. Han er i første omgang langt mer interessert i å høre om våre opplevelser og bakgrunn, enn å fortelle oss om sin egen.
Det som først og fremst opptar Paruyr Hayrikyan når vi møter ham, er situasjonen for armenerne fra Nagorno-Karabakh. De ble for et par uker siden kastet ut av sitt «land», den selverklærte republikken som ligger på Aserbajdsjansk område. Over 100.000 er nå flyktninger i Armenia. Hayrikyan har selv mellom 20 og 30 flyktninger boende hos seg, trengt sammen på rom i huset hans. De bor mer og mindre gratis hos ham, og han forsøker å hjelpe dem så godt han kan. Da vi besøkte ham kom det enda en gruppe med flyktninger som fikk bo i hans hus.
Eiendommen til Paruyr Hayrikyan ligger i utkanten av Jerevan. For tiden huser han mellom 20 og 30 flyktninger fra Nagorno-Karabakh der. Dette bildet er fra et tidligere besøk hos den armenske frikhetskjemperen.
Måtte lese og lytte i hemmelighet
Jeg er på besøk sammen med Varazdat Grigoryan, armeneren i Levanger som de fleste kjenner under navnet Vili. For mer enn 20 år siden kom han til byen, og i alle disse årene har han vært redaktør og skapt innhold i «Nordlig Regnbue», hver lørdag i lokalavisa.
Vili har stor respekt for mannen som vi møter. Første gang han merket seg navnet Paruyr Hayrikyan var da Vili avtjente sin verneplikt i det sovjetiske forsvaret, på Krim-halvøya for mer enn 40 år siden. De lyttet til «Radio Free Europe», og her ble det fortalt om armeneren som satt i mangeårig fangenskap i tøffe arbeidsleire i Sibir på grunn av sin frihetskamp. Vili kom enda tettere på da han jobbet som journalist i Armenias største avis samtidig som Paruyr Hayrikyan satte sitt sterke preg på det som skjedde i landet.
— Da jeg begynte i avisa i 1987 kom Paruyr Hayrikyan tilbake etter mange, mange år i fangenskap. Nå utfordret han og hans organisasjon kommuniststyret åpenlyst. De startet det første uavhengige politiske partiet i hele Sovjetunionen, som igjen ga ut en uavhengig ukeavis. Han inspirerte oss voldsomt, men vi måtte lese hans tekster og diskutere hans saker i hemmelighet, forteller Vili.
— Paruyr Hayrikyan inspirerte oss voldsomt, men vi måtte lese hans tekster og diskutere hans saker i hemmelighet, forteller Vili.
KGB sendte han i eksil til Etiopia
Paruyr Hayrikyan ble sterkt involvert illegalt arbeid som 18-åring. 20 år gammel, i 1969, havnet han for første gang i KGBs varetekt, ble dømt og fengslet i fire år i en arbeidsleir for politiske fanger. Tilbake i Jerevan fortsatte han ufortrødent i det underjordiske National United Party, der det viktigste kravet var folkeavstemning om Armenias uavhengighet og utmelding fra Sovjetunionen. Etter ett år i frihet ble han dømt på nytt. Nå ventet 13 år mer og mindre sammenhengende i fengsel og arbeidsleire i Sibir.
Han var forberedt etter årene i fangenskap. Da han kom tilbake til Jerevan, i 1987, var han med å etablere partiet «Forbundet for nasjonal selvstendighet», som han ble leder for. Partiet ga ut ukeavisen «Selvstendighet», som den første uavhengige ukeavisen i Sovjetunionen. Dette utfordret Moskva så sterkt at Paruyr Hayrikyan igjen ble pågrepet av KGB, fratatt sitt statsborgerskap og sendt i eksil til Etiopia. Fra Afrika søkte han om og fikk innvilget politisk asyl i USA.
Tilbake i Armenia, etter Sovjetunionens sammenbrudd og landets selvstendighet, har han hatt flere framtredende posisjoner. To ganger har han stilt til valg som president. Ved valget i 1991 fikk han nest flest stemmer, etter Levon Ter-Petrossian som ble landets første president. Da han stilte i 2013, var Paruyr Hayrikyan bare hårsbredder fra å bli drept etter at en av de andre kandidatene engasjerte personer som gjennomførte et attentat mot ham.
Sakharov og Reagen sto på hans side mot Gorbatsjov
Sett fra Norge kjenner vi bedre historien til dissidenter og frihetskjempere som russiske Aleksandr Solsjenitsyn, Andrej Sakharov og Jelena Bonner, Vaclav Havel i Tsjekkoslovakia og Lech Walesa i Polen. Paruyr Hayrikyan ruver like mye, og nevnes i samme åndedrag når andre skriver historien om de som kjempet fram frihet og uavhengighet for det daværende Øst-Europa og Sovjetunionen.
Utdrag fra en artikkel/tale skrevet av den kjente amerikanske statsviteren Albert Wohlstetter i 1990. Her nevnes Hayrikyan på linje med Sakharov, Bukovsky og Havel.
I den sammenhengen passer det å nevne at ekteparet Sakharov og Bonner sto i fremste rekke da de i 1988, sammen med den daværende amerikanske presidenten Ronald Reagen, la press på Mikhail Gorbatsjov for å få frigitt Paruyr Hayrikyan fra KGBs varetekt. Det skjedde etter at tusenvis av armenerne trakk ut i Jerevans gater med samme krav. Dette var starten på en bølge av massedemonstrasjoner i Armenias hovedstad dette året, med krav som la et voldsomt press på kommuniststyret i Moskva.
Det er altså ingen hvem som helst som sitter sammen med oss denne lørdagskvelden. Da er det også lettere å forstå at Paruyr Hayrikyan er den største helten i Varazdat «Vili» Grigoryans liv, en levende legende som han lenge har gledet seg til å møte igjen. Når samtalen er i gang har vi mye å snakke om. Hayrikyan har mye interessant å fortelle.
Historietimen med Paruyr Hayrikyan var en stor opplevelse for Vili. Han lyttet til fortellingene med stor interesse.
Den som kjenner Vili fra Levanger vet at han ikke er den letteste å stoppe munnen på. Her sitter han helt stille og hører nøye på hva som blir sagt. Samtalen foregår mest på engelsk, et språk Vili egentlig ikke behersker. Her klarer han godt å henge med fordi han kjenner historien og personene som blir nevnt så godt fra før. Selv kan han ikke få fullrost mannen vi sitter sammen med.
— Paruyr Hayrikyan og vennene hans utdannet og forberedte en generasjon inspirert av ønsket om et uavhengig Armenia. Ved folkeavstemningen i 1991 stemte 99 prosent av landets innbyggere for uavhengighet. Da Hayrikyan ble skutt under presidentvalget i 2013, hadde vi alle følelsen av at de skjøt mot staten vår, mot oss alle. Paruyr Hayrikyan er symbolet på vår uavhengige stat, sier armeneren fra Levanger.
«Etter min død må dere kjempe mot sangene mine»
Det går for langt å referere til alle tema og historier vi var innom. Det dreide seg om alt fra den fysiske og psykiske behandlingen han var utsatt for og hvordan han holdt ut i det mangeårige fangenskapet, til at han deklamerte dikt og sanger som han har skrevet. Hayrikyan har stor produksjon av det bak seg, dikt og sanger både av romantisk karakter og frihetssanger. I en av rettssakene som ble holdt mot han kommer dette kjente sitatet: «Dere kan kanskje drepe meg, men etter min død blir dere nødt til å kjempe mot sangene mine!»
På veggene i Paruyrs hjem henger bilder og minner fra hans liv. Her mottar han en æresbevisning fra daværende forsvarsminister i USA, Dick Cheney.
Dette er sterke historier, men noe av det jeg merket meg best i samtalen var Hayrikyan holdning til Gorbatsjov. Den siste presidenten i USSR ble jo på mange måter sett på som en folkekjær politiker i vesten. Blant annet fordi han var helt annerledes enn sine forgjengere. Vi ble fortrolige med ham når Mikhail Gorbatsjov snakket om «glasnost» og «perestrojka», om åpenhet og reformer. Mange i vesten forsto også og var enig i hans ønsker om å holde Sovjetunionen samlet, som jo var Gorbatjovs vanskeligste og største prosjekt.
Paruyr Hayrikyan forteller at mange ble overrasket over hans svar da han etter en tale i 1990 fikk et spørsmål om hva han mente om Gorbatsjov: «Han er kommunist!», svarte Hayrikyan. Forsamlingen ventet seg en fortsettelse og en begrunnelse. Men den kom aldri. Det korte og konsise svaret på hva han mente var at Gorbatsjov var en kommunist.
Hayrikyan utdyper og forklarer. For ham i Armenia og hans kolleger i de andre sovjetrepublikkene, som i Latvia, Litauen, Ukraina eller Georgia, var dette en kamp for selvstendighet og demokrati. De ønsket at folket selv fikk bestemme sin framtid gjennom folkeavstemninger. Gorbatsjov på sin side ville reformere sovjetkommunismen og bevare unionen av de sovjetiske stater. Kommunismen er det motsatte av folkestyre, en totalitær styreform på linje med fascismen eller nazismen, mener Paruyr Hayrikyan som av den grunn ikke godtar bildet av Mikhail Gorbatsjov som en reformator: «Han var en kommunist!»
Paruyr Hayrikyan er for mange en nasjonalhelt, men er også kontroversiell blant mange armenere.
En helt, men også en omstridt armener
Jeg gjør meg tanker når jeg sitter sammen med mannen som Vili kaller helt og legende. For oss fra vesten, vi som opplevde dette utenfra, er det lett å føle både ærefrykt og nære en sterk beundring til de som tok opp kampen mot undertrykkelsen. Paruyr Hayrikyan er blant dem.
Da er det vanskeligere å forstå at han ikke er den samme helten, men tvert imot oppfattes som kontroversiell og splittende blant deler av den armenske befolkningen. I hovedsak skyldes det hans politiske arbeid etter selvstendigheten i 1991. Han opptrer uredd og med en svært direkte tale mot dem som han er uenig med. Han kaller en spade en spade, og får det tilbake med samme mynt i et samfunn hvor mye er svart-hvitt, og det er lite rom for nyanser. Det gjelder særlig når det kommer til politikk og politikere.
Vili med favnen full av bøker, gaver fra Paruyr Hayrikyan som har skrevet flere bøker både om politiske spørsmål og om sitt rikholdige liv. Han er også kjent for sine sanger og dikt.
Jeg får bekreftet disse holdningene når jeg møter armenere i Jerevan og forteller dem om mine møter med Paruyr Hayrikyan. Noen gir uttrykk for den samme respekten og beundringene som jeg hører fra Vili. For andre er det helt motsatt, og de kan si rett ut at de ikke liker han og det han står for. Jeg har møtt folk som blir direkte forbannet, og som overfor meg gir uttrykk for at jeg burde holdt meg unna folk som han. Jeg har også møtt dem som fortsatt mener at han iscenesatte attentatet mot seg under presidentvalgkampanjen i 2013.
Han har kanskje rett min venn, som jeg møtte forleden, og som gjør seg gode refleksjoner og ikke framstår med så fastlåste meninger som andre jeg møter i dette landet: «Så lenge han lever vil Paruyr Hayrikyan ikke ikke få den anerkjennelse og den respekten han burde fortjent for sin innsats for dette landet. Han blir ingen nasjonalhelt så lenge han er levende blant oss!»
Under et besøk hos Paruyr Hayrikyan for fire år siden skrev han sin autograf og hilsen til autografjegeren Tove Myhr i Verdal.
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar