Høsten 1988 ble Armenia rammet av et stort jordskjelv. Det offisielle tallet for omkomne var 25 tusen og en halv million mennesker ble hjemløse. Trolig var tallet høyere. Gorbatsjov var i Washington under jordskjelvet, og amerikanske myndigheter ble enig med den daværende sovjetlederen om å sende en gruppe spesialister til sovjetrepublikken Armenia. Armen Der Kiureghian var på den tida en ingeniør med jordskjelv som spesiale, som professor tilknyttet Berkeley-universitetet i California. Han var en av 10 – 15 amerikanere som høsten for 31 år siden var med i denne gruppen.
Her starter også historien om det amerikanske universitetet i Armenia. I dag er Armen president, altså toppsjefen ved universitetet. Han har vært med fra den spede begynnelsen, da ideen om å hjelpe de jordskjelvrammede med en slik institusjon dukket opp. De første brevene ble skrevet tidlig på vinteren 1989, og sendt institusjoner og enkeltpersoner som kunne tenke seg å støtte initiativet med penger. Den kalde krigen var forbi. Det var glasnost og tøvær. Sovjetlederne i Kreml applauderte ideen om et amerikansk universitet. Den fikk også grobunn hos armenske diasporas (armenere i utlendighet). En av dem, Louise Magoogian Simone, finansierte på egen hånd den første oppstarten.
Historien ville det slik at det amerikanske universitetet her i Jerevan hadde sin første undervisning den 21. september 1991, samme dag som Armenia ble en uavhengig republikk, frigjort fra Sovjetunionen. Det som var planlagt i sovjettida har fått leve sitt liv i et uavhengig Armenia. Og det attpåtil i det prangende bygget i Marshal Bahramyan avenue, som tidligere var hovedkvarteret for det armenske kommunistpartiet. I de samme lokalene hvor Bresjnev holdt sine møter med kommunistlederne i Sovjet-armenia, får studentene i dag lære en annen historie.
Jeg møtte Armen Der Kiureghian fredag kveld, da vi var på den samme jazzkonserten. Vi kom i god prat, og han inviterte meg til et besøk på universitetet. Den spreke 71-åringen er president på femte året, men har altså fulgt utviklingen her helt siden den spede begynnelsen i 1988. «Dette er vel mer som ditt barn», sier jeg og han nikker. «Det er mitt tredje barn. Jeg ønsket et tredje barn, og jeg har fått det her», sier han og smiler.
Armen er iransk-amerikansk-armener. Født i Jolfa, det armenske kvarteret i Esfahan i Iran en oktoberdag i 1947. Etter hvert flyttet familien til USA. Armen fikk sin utdannelse ved universiteter i Teheran og USA, og han har vært tilknyttet Berkeley-universitetet i California siden 1978.
Jeg har selv vært to ganger og møtt armenere i Esfahan. Også det gir oss noe å snakke om. Gjennom 400 år har det vært en stor kontingent armenere her, etter at den daværende Shah Abbas tok titusenvis av armenerne gisler med til det daværende Persia. Han hadde sine fiender i hælene og brukte den brente jords taktikk og brente ned Jerevan, for å få et forsprang.
Den historien må vente til en annen gang. Nå til biblioteket på universitetet der Armen viser seg en bok han er svært stolt av. Bilder malt av hans far, som var kunstner. Ett av dem viser barndomshjemmet i Esfahan, et hus som viser at han tilhører både en tradisjonsrik og rik familie. Han tok meg med rundt i universitetet i den gamle kommunistborgen. I dag har de rundt 2000 studenter og det er vel 200 ansatte her.
En stor takk fra meg til en gjestfri, trivelig kar som fant mitt fornavn og mellomnavn veldig morsomt. Da han inviterte meg per e-post skrev han derfor: «Dear Roger Georg».
«La du merke til det», spurte han med et bredt smil da vi skiltes. «Jada», sa jeg. «Jeg skal også nevne det til min mor når jeg treffer henne igjen!» Det var noen som fant det populært med engelsk-amerikanske navn på norske guttebabyer for snart 60 år siden.
Men navnet skjemmer ingen. Til og med ikke meg.
REISER OG OPPLEVELSER 
Legg igjen en kommentar