Vegen videre – etter revolusjonen

11. mars 2019

Stepan Grigoryan har skrevet boka «The armenian velvet revolution», som over 175 sider forteller om bakgrunnen for og gjennomføringen av den ikkevoldelige maktovertakelsen her i Armenia for snart ett år siden. Griogoryan (66) er politisk analytiker med lang erfaring fra armensk politikk og samfunnsliv. Han er en etterspurt foredragsholder og deltaker over hele verden. Senest i forrige uke var Grigoryan i Brussel, hvor han snakket om utviklingen i hans hjemland for sentrale folk i EU.

Jeg møtte Stepan på lørdag, over en kopp kaffe ved Cascaden. I to timer satt vi og diskuterte sentrale spørsmål rundt utviklingen i Armenia. Han ga meg mange gode innspill som jeg kan spinne videre på. Grigoryan er veldig opptatt av at man så raskt som mulig får opp flere partier her. Det skjedde en revolusjon på gata i aprildagene i fjor. Endringene var like stor under valget til nytt parlament i desember.

Det republikanske partiet (RPA), som har hatt flertall i parlamentet ved de tre siste valgene, ble helt utradert. Ved det ordinære parlamentsvalget i 2017 fikk de 49,2 prosent av stemmene og 58 av 105 medlemmer i parlamentet. I 2018 fikk de 4,7 prosent, havnet under sperregrensen, og er ikke representert.

Dette var folkets dom over Serzh Sargsyan. Han var president siden 2008 og tok en Putin da han fikk forandret grunnloven, flyttet makta fra president til statsminister, og lot seg velge til statsminister. «Make a step – reject Serzh!» – «Ta et skritt framover – fjern Serzh!». Det var hovedkravet og kanskje den viktigste grunnen til at folket samlet seg i en revolusjon i april i fjor. De lyktes med det. Mot alle odds egentlig, om vi ser på tidligere hendelser i armensk politikk. Det var vel ingen som forutså på forhånd at Sargsyan ville trekke seg.

Ved det ekstraordinære parlamentsvalget i desember 2018 fikk «My step»-alliansen 70 prosent av stemmene og har med 88 av 132 plasser i parlamentet. I september i fjor gjorde de rent bord under bystyrevalget her i Jerevan. Med 80 prosent av stemmene vant de 57 av 65 plasser i bystyret.

På ett vis kan vi si at Armenia gikk fra en ettparti-stat til en annen ettparti-stat. Derfor er Stepan Grigoryan alvorlig bekymret hvis man ikke raskt får etablert nye partier og skape et flerparti-demokrati etter en vestlig modell.

Han har stor tiltro til statsminister Nikol Pashinyan, men ser at også han og hans «My step»-allianse bør få konkurranse fra folk med andre politiske meninger. Ensretting den ene eller andre veg fører sjelden noe godt med seg.

Valgresultatene forteller imidlertid mye om Nikol Pashinyans popularitet i Armenia. Han har vært en sentral opposisjonell siden guttedagene. To ganger ble han dømt til lange fengselsstraffer.

Journalisten og redaktøren valgte å gå i spissen for det som etterpå blir kalt fløyelsrevolusjonen. Han vant fram. Nå er han landets statsminister.

Flertallet i folket elsker Pashinyan. Det fikk jeg selv oppleve på nært hold da han oppsøkte jazzkonserten i ArtBridge bokkafé fredag kveld. Samtidig møter han også mye motstand fra den gamle makteliten. Det er også de som behersker flertallet av massemedia. Om dagen er det mye av det som kan beskrives som «hatprat» fra begge sider. Mye av den politiske debatten er i svart-hvitt, uten nyanser.

Dette er ikke sunt, og heller ikke bra for Pashinyans muligheter til å bygge et nytt, demokratisk Armenia, mener Stepan Grigoryan. Det er nok mange som er enig med ham i det. Heller ikke statsministeren ønsker seg dagens situasjon som status quo. Det handler om å komme seg videre. Men, hvordan?

Det er et vanskelig prosjekt å gjennomføre en revolusjon i et land. Det er trolig enda vanskeligere å komme videre i det noen nå beskriver som en post-revolusjonær tid. Landet er fattig. Alle skjønner at endringer til det bedre ikke er gjort over natta. Men folket er likevel utålmodig. De venter på forandringene som er lovet. Det skjer samtidig som de gamle makthaverne gjør alt de kan for å ta kråkfot på de som i dag sitter med ansvaret.

Det er i denne virkeligheten jeg befinner meg. Med tilgang på informasjon og samtaler med sentrale aktører i en tid som må beskrives som avgjørende for land og folk. For et politisk dyr fra Norge, med et stort hjerte for Armenia, har jeg fått litt av en mulighet i dagene og ukene som kommer. 
Dette er spennende, skal jeg si dere!