Møte med presidenten for «Union of journalists of Armenia»

7. mars 2019

Mitt hovedanliggende med min studietur til Armenia er å få kunnskaper om situasjonen for journalistene og media i landet etter revolusjonen våren 2018. Hvordan påvirkes media og journalistenes arbeidshverdag av regimeskiftet? Jeg har allerede møtt journalister som kan fortelle meg en god del om dette, men også mer generelt om de endringer som har skjedd i landet og hvordan de vurderer mulighetene framover. Har den nye statsministeren, den tidligere journalist og redaktør Nikol Pashinyan, en mulighet til å lykkes med å reformere landet i en bedre retning.

Onsdag møtte jeg Satik Seyranyan (45). Hun har siden 2017 vært president for organisasjonen «Union of Journalists of Armenia», en organisasjon med 1500 medlemmer og som har som formål å jobbe for deres rettigheter. Vi hadde en interessant prat om situasjonen i landet, og hvordan hun ser på den fra sin plass som redaktør og leder for journalistene i Armenia. Satik er også ansvarlig redaktør i avisa «168 timer». 

Jeg skal ikke gå inn på alt det vi snakket om, men kan slå fast at det er delte oppfatninger i det armenske samfunnet rundt spørsmålet om regimeskiftet er til det bedre. Satik Seyranyan presenterte et helt annet bilde enn journalistene jeg traff dagen før.

Min nye venn Ashot var min døråpner for at jeg fikk møte Satik Seyranyan i dag. Et artig bekjentskap Ashot. Han er en vennlig kar som er bosatt i Tyskland, men som nå oppholder seg tre måneder i sitt opprinnelige hjemland. Jeg traff ham tilfeldigvis på gata fredag morgen. Etterpå har han hjulpet meg på forskjellige måter og viser meg rundt i Jerevan. Vi er et underlig par, Ashot og meg. Ashot snakker ikke godt engelsk, så vi mikser det til med tysk, fingerspråk og litt engelsk. Og da går det da an på et vis. Men vi ser nok litt merkelig ut når vi sitter ved kafebordet på Crumbs og gestikulerer, smiler og prøver å forstå hverandre.

Mandag tok han med meg på universitet, for å møte en bekjent der. Etterpå tok vi turen til sjakkhuset Tigran Petrosian Chess House, huset bærer navnet etter den tidligere armenske verdensmesteren. Her har det opp gjennom årene vært mange store sjakkturneringer. Alle de beste sjakkspillerne i verden har vært her. Dette har ry på seg for å være blant de beste sjakksteder i hele verden.

Det var ikke de beste i verden som satt ved vårt bord.. Her satt Ashot og jeg ved sjakkbrettet. Som de fleste armenere kan han sin sjakk, men han sier det er 35 år siden han hadde spilt på ordentlig. Han kunne likevel sin sjakk. Han ga meg god motstand. Ashot hadde ikke glemt gamle kunster. I første parti klarte jeg å bukke en offiser, en hest, og Ashot hadde overtaket. Men jeg kom godt tilbake mot slutten og tok hjem partiet. Det gjorde jeg også med de to neste. Så nå må han heim å trene for vår neste match.

Som noen av dere vet så er jeg litt oppslukt med sjakk. Det er min hobby, og det jeg bruker mest tid på ved siden av familie og jobb. Da handler det om å gripe muligheten når du besøker det som kanskje er sjakkland nummer en i hele verden, med flust av sjakkspillere som holder et veldig høyt nivå. Sist jeg var her, i september i fjor, trakk traff jeg Tigran Petrosjan, en tidligere OL-mester i sjakk for Armenia (junior-OL i 2009). Nå har han stilt seg til disposisjon som min sjakklærer mens jeg oppholder meg her gjennom vinter og vår. Vi har hatt vår første leksjon, og jeg tror nok at han skal klare å løfte mitt nivå en del – hvis jeg klarer å være en god elev.

Tigran har også åpnet døra for meg til et interessant miljø av armenske stormestere i sjakk. Avetik Grigoryan har startet sjakknettstedet chessmood.com sammen med flere gode venner. De som er over middels interessert i sjakk vil nikke gjenkjennende til navn som Hrant Melkumyan (rating 2660), Zavden Andriasian (2603) og Samvel Ter-Sahakyan (2547). Alle disse er meritterte stormestere og deltar i store turneringer verden rundt. Ikke smågutter akkurat.

I kveld skal jeg spille simultan (det betyr at min motspiller spiller flere partier samtidig. Min og de andres motspiller er Hovhannes Gabuzyan (2592). At en sjakkamatør som meg får spise kirsebær med et kobbel av GMer (stormester) er helt utrolig. Jeg vil tro at en del av mine sjakkvenner i Levanger sjakklubb er litt misunnelig på denne muligheten.

Jeg er blitt litt nærsynt de siste dagene. Det skyldes ikke bare min begeistring for sjakkmuligheten. I går klarte jeg å miste brillene mine. I solskinnet tok jeg på meg solbriller, og puttet mine vanlige i etuiet i en åpen lomme. Muligens ble det litt for attraktivt for noen, så etter å ha gått noen hundre meter oppdaget jeg at brillene var borte vekk. En tur tilbake igjen samme veg var resultatløs, så da handlet de om å finne en optiker for å bestille nye.

I dag går jeg rundt uten briller. Får en midlertidig løsning i løpet av ettermiddagen, men må vente en måneds tid før jeg får på plass progressive, gode briller. Så nå ser jeg bare det jeg må se. Og de som ser meg, synes nok jeg oppfører meg litt spesielt.

Men skitt au. Det går da det også.