Frokost på Crumbs

Jeg har funnet plassen min i Jerevan. En liten kafé ved operaen. «Kan du fikse en god frokost til meg?», spør jeg servitøren når hun kommer med den engelske menyen. «Off course», svarer hun og smiler.

Jeg fant Crumbs første gang i 2016, og det ble en favoritt allerede da. Enkel og tiltalende. Her kan du starte opp en PC og begynne å skrive litt, uten at noen reagerer på det. Utover dagen er mange av de små bordene på Crumbs okkupert av mennesker som gjør det samme som meg.

Det var hit jeg tok Ashot i går, den eldre mannen jeg traff i parken nedenfor Cascaden, da jeg gikk ned til byen. Over en kopp armensk kruttsterk kaffe førte vi en samtale på en blanding av engelsk, tysk og fingerspråk. Ashot var rundt 70 år, vil jeg anta. Bosatt i Køln i Tyskland, der han hadde jobbet det meste av livet som fotballtrener. Nå var han i hjemlandet i tre måneder etter at hans mor døde tidligere i vinter.

Verden er ikke stor viser det seg, når Ashot forteller om sin far som var professor på universitetet. Jeg sender en melding til Vili, armeneren i Levanger, redaktøren for Nordlig Regnbue. «Hans far er en legende», skriver Vili til meg. Det var han som oversatte «Narekaci». Det sier ikke meg så mye, men et googlesøk forteller meg at Narekaci var en kjent poet som levde i Vest-Armenia (dagens Tyrkia) for mer enn et tusen år siden. Vili kan også fortelle meg at han har hatt Ashots far, professoren, som lærer da han selv gikk på universitetet for snart 40 år siden.

Før vi skiltes avtalte jeg med Ashot å møte ham på mandag. Da vil han ta meg med til sin venn på universitetet som kan fortelle meg en del om utviklingen av media og journalistikk i Armenia. Vi får se om det går i orden.

I går kveld satt jeg på Crumbs sammen med Samvel, studenten som jeg møtte under markeringen i går kveld. Vi tok et felles løft, Samvel og meg, da vi hjalp en eldre dame ned fra podiet vi sto på for å få et best mulig overblikk over de titusener på plassen foran rådhuset. Det var her det skjedde for 11 år siden, da myndighetene brukte makt på fredelige demonstranter og ti personer ble drept. I går kveld fyltes gatene, etter at statsminister Nikol Pashinyan hadde oppfordret til den første ordentlige markeringen av 1. mars-hendelsene i 2008, den blodigste dagene i armensk politisk historie siden landet ble fritt i 1991.

24 år gamle Samvel har store forventninger til den nye statsministeren. Han har vært en del av Pashinyans bevegelse siden 2010, og var selv aktiv under fløyelsrevolusjonen i fjor vår. Jeg tror han får gåsehud når han forteller meg om tidspunktet da han og hans venner fikk vite at Serzh Sargsyan, valgte å trekke seg. «Han hadde rett. Jeg tok feil.», var ordene den forhatte eks.presidenten brukte og pekte på oppsisjonslederen Nikol Pashinyan som da hadde samlet folket om det entydige kravet om at Sargsyan måtte gå av.

Samvel drikker te. Jeg prøver meg på aprikosølet som det lokale mikrobryggeriet Darget har brygget. Friskt og ikke så verst, egentlig, men det holder med en liten flaske. Det er mer å velge i. Darget har et godt utvalg av ølsorter, som brygges i kjelleren i det flotte spise- og ølstedet i Aramgata. Det er for øvrig min andre favorittplass her i Jerevan. Jeg må fortelle litt mer om dem en annen gang.

Samvel hjalp meg med å forhandle pris for drosjen, da vi forlot Crumbs fredag kveld. Sjåføren ville ha 1000 Dram for å kjøre meg opp til Komitas avenue, der jeg har min leilighet. Etter litt heftig diskusjon endte prisen på 800 Dram. Da jeg kom fram betalte jeg likegodt med en tusenlapp. Da ble sjåføren fornøyd, og jeg ble ikke veldig mye fattigere. Jeg betalte 17 kroner for turen, tre kroner mer enn den avtalte pris. Du gleder gjerne en drosjesjåfør for tre kroner.

Samvel og jeg ble forresten enige om å møtes igjen lørdag kveld. Han studerer engelsk, og et par kvelder i uka deltar han på møter i den engelske klubben. Der tar de opp dagsaktuelle tema som diskuteres på engelsk. Samvel trodde jeg passet inn der. Ikke fordi jeg har behov for å lære språket, men fordi jeg var så glad i prate. Det har han jo helt rett i.

Til slutt: Har jeg fortalt at hansker er bortkastet i Jerevan? Bokstavelig talt, altså. Jeg hadde med meg nye, fine skinnhansker, kjøpt på gata i Stockholm tidligere i vinter. De var gode å ha på seg når jeg startet min spasertur fra Komitas og ned til byen. Det er tre hundre meters høydeforskjell på de tre kilometerne, så været forandrer seg underveis. Fra kuldegrader og vinter på toppen til vår, sol og varmegrader nede i byen. Da blir svarte skinnhansker bortkastet. Gudene må vite hvor jeg kastet dem!