En magisk aften i Jerevan

9. mars 2019

For vel to år siden, i oktober 2016, hadde jeg gleden av å være på konsert med disse gutta. Vahagn Hayrapetyan Trio. Bassisten Simon Dolmazyan møtte jeg så vidt i fjor høst, da jeg traff ham på gata her i Jerevan. Det er ikke større forhold her enn at de husket meg, og det ble et hjertelig gjensyn da bandet ankom Artbridge, bok-kafeen som også har blitt et stamsted for meg den siste uka. En herlig avslappende plass med fine folk, god vin og god mat.

I kveld hadde jeg mitt eget bord. Jeg bestilte det forrige lørdag, da jeg oppdaget at bandet skulle spille her på 8. mars. 12500 Dram for konsert med treretters middag og et glass vin. Drøyt 200 kroner. Det er jo neste skammelig billig, sett fra en nordmanns ståsted.

Da jeg traff gutta før konserten spøkte de med at statsministeren kanskje dukka opp. De hadde en tilsvarende konsert her på Artbridge i mars i fjor, og da satt Nikol Pashinyan blant publikum. Den gang var han ikke mer enn en opposisjonspolitiker i parlamentet. Ingen kunne drømme om at han to måneder etterpå var statsminister i Armenia, etter å ha stått i spissen for en ikkevoldelig revolusjon der det sittende regimet til slutt valgte å etterkomme folkets krav om at de måtte trekke seg. Mer om det siden.

Hvem dukket opp da, til en stor overraskelse for alle sammen. Ingen andre enn Nikol Pashinyan og hans kone Anna Hakobyan, hun som nå har tatt over som redaktør i avisen Armenian Times, som mannen tidligere ledet. Plutselig var de der. De som driver kafeen visste ikke om det. Bordet var bestilt i noen andre sitt navn. Plutselig sto han der og ble med på konserten. Til stor begeistring, selvsagt, for oss andre som var der. Vi var ikke mer enn rundt 50 i tallet.

For å være litt personlig: Jeg grep anledningen da den bød seg og introduserte meg for statsministeren. Fortalt hvem jeg var, mitt anliggende og sa at jeg gjerne ville møte ham senere. Han utelukket ikke det. Jeg fikk utvekslet telefonnummer med hans pressetalsmann, og vi ble enige om å snakke sammen til uka. «Jeg har røykalaks og en flaske akevitt som jeg her tenkt at du skal få nå vi møtes», sa jeg for å lokke ham litt ekstra. 
Nå er det bare å krysse fingre for min del. Jeg har fortsatt seks uker igjen i her i Armenia, og hvis han har tid så kan det bli en anledning.

Tilbake til musikken. Det var jo først og fremst på grunn av den at vi var der i kveld. Det ble rett og slett magisk. Jeg snakket med bassisten Simon i en av pausene, og han sa at det for dem ikke opplevdes som en konsert. Han klarte ikke å sette ord på det, men det var mer som en happening blant venner. Allsang og stor stemning, og etter hvert en form for jam-session da en blant publikum fikk hentet fram et trekkspill og tok del i spillingen. Helt utrolig. Jeg klarer ikke å beskrive med ord det som ble presentert for oss.

En uke har jeg vært i Jerevan. Jeg har fått opplevelser for et helt år allerede. Jeg gjør nye avtaler med folk hele tida. I morgen formiddag har jeg en kaffeavtale med Stepan Grigoryan, en politisk analytiker, forfatteren av boka «Armenia velvet revolution» som beskriver mars og april i 2018, hendelsene som førte til at Nikol Pashinyan overtok som statsminister, og at det herskende republikanske partiet ble kastet rett ut av armensk politikk.

I kveld møtte jeg også Armen Der Kieureghian, som er leder for det amerikanske universitetet her i Jerevan. Opprinnelig armener fra Esfahan i Iran, professor ved det kjente Berkley-universitetet i California. Trivelig kar han også. Han inviterte meg på universitetet en dag.

Det er som en drøm. Jeg drømte jo om muligheten for å møte revolusjonslederen Pashinyan en dag. I kveld gikk den i oppfyllelse. Og forhåpentligvis kan vi treffes for en skikkelig prat en gang senere.

Men magien i kveld sto de tre musikerne for. Vahagn Hayrapetyan på piano, Simon Dolmazyan på bass og Arman Mnatsakanyan på trommer. For en glede de sprer med sin musikk. Dette var stort for en nordmann på tur.