Inntrykk fra Iran (2)

Har skrevet ned noen nye tanker om oppholdet her i Iran, hva som har møtt oss og hva som opptar mange her i landet. Dette er mine inntrykk etter utallige samtaler med folk de siste to-tre ukene.

Det er dagen før dagen. I morgen forlater vi Teheran og Iran etter å ha oppholdt oss i landet i 19 dager. Jeg tror aldri jeg har hatt et utenlandsopphold tidligere som har gitt meg slike inntrykk, på godt og vondt. Jeg tror aldri jeg har diskutert politikk så mye før i et annet land. Jeg er stappe full av opplevelser i form av møter med folk og land, historie og kultur, diskusjoner om fortid, nåtid og framtid.

Iran er annerledes enn hva jeg trodde før jeg dro hit. Annerledes i positiv forstand, på de fleste områder. Åpenheten er det som slår meg mest. Jeg trodde iranerne var et mer lukket folk når det kom til privatsfæren og det som går på politikk og samfunn. Jeg opplever at folk ikke kikker seg så mye over skuldra for å forsikre seg om at ingen hører dem når de kritiserer styresmaktene. I noen tilfeller har vi stått på åpne plasser og hørt tirader mot både regjering og presteskap, uten synlig redsel for at noen skulle høre hva som ble sagt. Men det hører med at i de fleste tilfeller er vi litt i privaten når vi kommer inn på vanskelige spørsmål. Men innenfor et hus sine fire vegger eller på en benk i en park har vi opplevd at de færreste har tiet av redsel for at noen ikke liker deres meninger.

Jeg må ta noen forbehold. Vi har stort sett møtt iranere som snakker engelsk, vi har møtt folk med ressurser, med utdanning og et klart hode. Men vi har møtt mange, butikkansatte, sjåfører, studenter, pensjonister, fabrikkarbeidere, mullaer og lærere.

Noen har levd et langt liv, har opplevd tider hvor folk som sto dem nær er blitt drept for sine meninger. Folk som har sendt sine nærmeste ut i det som framstår som en meningsløs krig (Iran-Irak-krigen i 1980-88), og hvor de har aldri har kommet tilbake. Vi har møtt kvinner som før revolusjonen i 1979 kunne gå på gatene i Teheran uten skaut, og som i alle år etterpå har følt skautet/hijaben som myndighetens knebel og et forsøk på å kontrollere deg. ”Men tankene mine tar de aldri!”

Jeg har deltatt i lange samtale med unge mennesker som håper og tror på en forandring i sin tid. De brukte stemmeretten og stemte på en ny president, ikke fordi de likte Hassan Rouhani så veldig godt, men fordi han var den mest spiselige av kandidatene som stilte til valg som president i juni 2013. Helst ville de hatt en sekulær president, en som vil ha et skille mellom politikk og religion. Men ingen sekulære får stille til valg i Iran. Presteskapet holder sitt maktgrep på landet og har limt fast politikken til religionen.

Derfor gikk de unge til urnene for å få det nest-beste. De ga sin støtte til Rouhani, og trodde nesten ikke hva de hørte da han allerede i første valgomgang gikk av med seieren. Mitt inntrykk, ut fra samtalene vi har hatt, er at folk nå håper på forandringer i små skritt, til det bedre på forskjellige områder.

Har det blitt bedre med Rouhani som president? Ja, i alle fall klart bedre enn tida under hans forgjenger Mahmoud Ahmadinejad., som de fleste beskriver som en gedigen katastrofe for Iran. Hans retorikk og hatbudskap mot vesten, trengte Iran inn i et hjørne som skadet renomme, økonomi og muligheten for å finne løsninger. Vanlige folk fikk et mye vanskeligere med priser som gikk til himmels, og en valuta som ble svekket voldsomt mot den utenlandske. Etter presidentvalget i 2013 har prisene stort sett stått i ro i Iran, ifølge folk vi har pratet med.

Den sterke koblingen mellom religion og politikk gjør det nesten umulig å være i sterk opposisjon i Iran. Det som er ment som politisk kritikk, blir av makta omgjort til kritikk av religionen. Det er et effektivt grep for å kneble. Den omfattende bruken av dødsstraff det siste året er et eksempel på dette. Dette oppfattes ikke som et politisk spørsmål, men et spørsmål som kobles sterkt til det sosiale området og religion. Da blir det vanskelig å gå imot. Den som våger å kritisere blir møtt med beskyldninger om å kritisere islam. Det er langt alvorligere i Iran enn å kritisere folkevalgte eller myndigheter.

Dette er nok det sterkeste åket de som ønsker forandring føler på. Det at politikk er limt så tett til religion har gjort det umulig å ta tak i de store spørsmålene mange føler på: Friheten til å gi uttrykk for meninger, til å bestemme over seg selv og sine liv, slik vi tar som en selvfølge i vest. Kvinner som ikke kan velge selv, men som tvinges til å gå med sitt skaut. Kandidater som ønsker et skille mellom politikk og religion, som ønsker et sekulært Iran, får ikke stille til valg.

I tillegg til den interne usikkerheten og mangelen på frihet om mange føler på. Lever iranerne i et område av verden omgitt av ufred og frykt. I nabolandet Irak og i Syria, her ekstremistene i Islams Stat (IS). I grenseområdene mot Afghanistan og Pakistan er det i perioder mye tørt krutt som blir antent. I det vi kjenner som ”Den arabiske våren”, med interne opprør og regimeskifter både i Egypt, Libya og Tunisia, er det få eksempler til etterfølgelse. Palestina-konflikten og forholdet til Israel bidrar heller ikke en tryggere region. Tar vi i tillegg med Saudi Arabia og Yemen, og ikke minst det svært så anspente forholdet mellom shia- og sunni-muslimer, så er det mest bekymring, lite håp, som preger regionen Dette smitter også over på et folk som tross alt lever i fred og fordragelighet, som har feiret sitt nyttår ”No Roz” de siste tre ukene, og som har det de trenger til å gjøre hverdagene noenlunde.

Ufreden ligger utenfor Irans grenser, her til lands er det mer usikkerhet, men også en dempet framtidstro som gjelder.

Intensjonsavtalen som ble skrevet i Sveits i påska, muligheten for at Iran kan få normalisert sitt forhold til vesten, er historisk. For første gang på 35 år er det håndtrykk mellom den iranske og amerikanske utenriksminister. Det er den ene ”djevelen” som holder i hånda til den andre ”djevelen”. Vi har kjent på optimismen, men iranerne vil ikke tro det før de får se det endelig. De venter med jubelen til det eventuelt blir skrevet en endelig avtale i juni.

Hvis det skjer, så kan det skje store forandringer i dette landet i åra som kommer. Iran har lært seg å være sjølforsynt etter 35 års ”utenforskap” i verden. Landet har en sterk økonomi på grunn av olje- og gassressursene, og sammenlignet med de sine naboer er det også langt bedre på det privatøkonomiske området. En åpnere økonomi, kan gi landet muligheter til en sterkere økonomisk vekst og en positiv utvikling.

Det er kanskje langs den vegen at også de største forandringene for det iranske folket kan ligge. Flere folk i arbeid vil tvinge fram endringer i samfunnslivet. Kvinnenes arbeidskraft må i større grad tas i bruk. Da må noen passe barna, og disse ”noen” er ikke lenger besteforeldregenerasjonen fordi de bor ved det kaspiske hav eller gulfen, mens barnepasserne burde ha vært i hovedstaden Teheran.

Forandring i familemønster, yrkesdeltakelse og endrede behov i den retning er endringer som presteskapet og religionen i liten grad kan styre. De ønsker seg, og har satt mål på å øke folketallet fra dagen 80 til framtidas 200 millioner iranere. Men folket ler av dem og deres familiepolitikk. Dagens unge iranere vil ikke, eller har ikke råd til, å ha flere enn 1 – 3 barn. En 28-åring i Iran er som en 28-åring i Norge. Mange er fortsatt studenter, de vil leve som unge i flere år ennå. Ekteskapet kan vente til de er i 30-åra.

– Kanskje er dette den viktigste protesten og de største endringene vi unge kan bidra med i åra som kommer. Her kan ikke mullaene styre oss, uansett hvor mye de ønsker og vil. Vi bestemmer selv når vi skal gifte oss og hvor mange barn vi skal ha. Og hvis Iran skal utnytte sitt potensial og få en vekst, må samfunnet tilpasses endringer i familiemønster, var en reaksjon jeg fikk fra en iraner jeg snakket med en kveld.

Han var en typisk radikaler. Med sine kunnskaper om politikk og samfunn, sin evne til å tenke selv og til å dra veksler på historien, hadde han trolig hatt framtredende verv i et politisk ungdomsparti om han hadde bodd i et vestlig land. Her var han overlatt til diskusjonene i kameratflokken og med turister som ønsket å samtale. Et godt eksempel på et land som misbruker sin viktigste ressurs, menneskene som bor her.

Verken han eller andre jeg har snakket med tror på raske endringer i Iran. Det er ikke tegn til et gryende opprør. Trykket fra krig og uro i nærområdene, eksemplene fra den såkalte ”arabiske våren” virker mer skremmende enn stimulerende. Et opprør, en ny revolusjon, kan føre til borgerkrig og ødeleggelser. Iranerne er vaksinert mot det. De mistet 1 million unge i en meningsløs krig på 80-tallet.

Er det resignasjon eller håp vi har møtt? Jeg er usikker, men velger å tro (og håpe) på det siste. De små skritts forandringer. At Rouhani blir gjenvalgt og fortsatt tar små skritt i riktig retning. At den mest reformvennlige av de som kan stille til valg blir valgt også om seks år! At forholdet til vesten normaliseres, at sanksjonene forsvinner, og dette stolte (og rike) landet kan utnytte sitt potensial.

– Har du noen tro på forandringer til bedre her i Iran, spurte en ny venn jeg har fått meg, da vi tok farvel. Jeg dro mitt ressonnement, noe a la det som jeg har beskrevet overfor.

Han visste ikke. Men håpet. Men om det skjer i vår tid, om det er barna som får oppleve det, eller om den store forandringer skjer om et par generasjoner det visste han ikke.

– Vanligvis skjer regimeskiftene her i Iran med 30 års mellomrom. Men nå har det gått 35 år. Og de som styrer oppfattes som lim, som klistrer seg fast i oss uansett hvor vi er. Det er det vanskelig å bli kvitt, var ordene en annen brukte, da vi pratet sammen for noen dager siden.