Inntrykk fra Iran (1)

For en måneds tid siden var jeg i Florida. Da tenkte jeg å ta et bilde av et overfylt butikklokale for å ha for å vise den store kontrasten til landet jeg skulle besøke i neste måned, Iran. 

Dette er også Iran. En Mercedes og splitter ny BMW X6 som vi fant på en parkeringsplass i Teheran.

Etter en ukes opphold her i Iran framstår dette som en forskrudd og merkelig tanke. Når jeg rusler rundt i et kjøpesenter eller en gate i en iransk by er det ikke mangelen på varer som slår deg først. Alt kan kjøpes, og det i et rikt utbud. Det er så godt som ingen forskjell på en moderne klesbutikk her i Iran og hjemme i Norge. Det samme gjelder i forhold til de fleste andre varer som etterspørres og bys fram i ethvert europeisk eller amerikansk varehus. Iranerne har nok varer å velge i! 

For det første folket, vennligheten, nysgjerrigheten og stoltheten. For det andre standarden på biler, veger, nye hus, produkter fra landet i butikkene osv. De er langt på veg sjølforsynt med det meste, og også i stand til å produsere det av høy kvalitet.

Det er også sånn at mange iranerne har en god økonomi. Også etter norske forhold. De superrike har veldig mye penger.

Dette er et land med en sterk gründerkultur. Mange slår seg opp i forretningslivet, og kan gjøre karriere på kort tid. Det er tradisjon for å spare penger før de brukes. Det sies at de færreste tar opp lån for bolig- eller bilkjøp. Pengene investeres i eiendom, forretningsdrift eller settes i banken i dollar, for å redusere valutarisikoen.

Forholdene i middelklassen, som er stor i landet med 80 millioner innbyggere, er at det normale er stort hus, tilsvarende stort feriehus og ikke sjelden forteller de også om at de i tillegg eier leiligheter i byene.

Blant vanlige arbeidsfolk er det selvsagt tøffere. Iranerne har ofte flere jobber for å kunne få en tilfredsstillende levestandard. En av våre sjåfører jobber til vanlig i industrien, men når han har tid kjører han på turister eller andre som etterspør bil med sjåfør. Når også kona er i arbeid, klaget han ikke på forholdene for seg og sine.

Vi har sett tiggere, men de er ikke mange. Jeg kan telle dem på to hender etter flere dager i noen av landets største byer. Dette betyr heller ikke at alle i dette landet har det bra.

Mitt hovedpoeng er at inntrykket vi har i vesten ikke stemmer med virkeligheten. Og sammenligner vi situasjonen i dette landet med de som bor i andre land i denne delen av verden, så kommer nok Iran veldig godt ut.

Hva med andre forhold i den islamske republikken?

I hvor stor grad preger religionen folks hverdag i landet som er styrt av presteskapet siden revolusjonen i 1979?

Jeg var i Marrakech i Marokko for tre – fire år sida. Også det i et muslimsk land, et land mange i Norge (også jeg før jeg kom hit) som et mindre muslimsk land enn Iran. I Marokko var lydbildet i byen dominert av bønnerop fra moskeene.

Etter en uke i Iran har vi ikke hørt et bønnerop. Gatebildet domineres av folk i moderne klær og moderne biler. Vi så ingen i Tabriz som ved 12-tida på fredag rushet avgårde til moskeen. Livet gikk som normalt i gatene. Vi lette etter plassen for fredagsbønnen, og fant den ikke. Folk vi spurte ga ulike forklaringer på hvor vi burde gå. Selv brydde de seg åpenbart ikke om det som foregikk.

En venn av meg sier at den jevne iraner er vaksinert mot religion. Jeg ser ikke bort fra at han kan ha mye rett i det. Jeg har truffet flere iranere som har et svært likegyldig forhold til sin religion. Ikke er de noe redd for å kritisere heller.

I ethvert land benyttes ofte drosjesjåførene som en temperaturmåler. Heller ikke her i landet sitter de på sine ord. De virker ikke redd for å kritisere presteskapet og de forbud som i islams navn krenker folks private sfære.

– Er det lenge siden du var i moskeen? Jeg retter spørsmålet i en langvarig samtale om forholdene her i landet, hvordan folk bor og hvordan de sammenligner seg med andre.

– Det er en fire – fem år siden jeg var der, er svaret jeg får.

Det er klart at livet i Iran er annerledes enn det vi er vant til. 

Det preges av situasjonen folk er i, men tilsynelatende i mindre grad enn jeg hadde ventet. Politisk er nok mange i vent-vent-situasjon. Etter to perioder med en president, Ahmadinejad, som framsto med en veldig skarp og fiendtlig retorikk mot vesten, har landet nå fått en president i Hassan Rouhani som er mer diplomatisk, og som det forventes vil bruke tid på å bygge opp relasjonene igjen. Folk er frustrerte over at de ikke får visum til andre land, at studenter blir sendt hjem fra studielandet med begrunnelsen at de representerer en sikkerhetsrisiko, at valutaen har blitt svakere og over sanksjonene som setter landet tilbake.

Et bedre klima mot vest kan gi folk her et bedre liv. Men iranerne har vært ute en vinterdag før. Forholdene for folket har gått i bølger siden revolusjonen i 1979. Optimisme og tøvær er snudd til det motsatte tidligere. Håpet er nok der, men å tro på det er noe annet.

– Det som vi føler mest på er forbudet mot alkohol og påbudet som slør på våre kvinner, er en reaksjon jeg har fått.

Går vi enda nærmere inn på hvordan folk føler myndighetenes hånd over seg, når vi snakker om politikk og om ytringsfriheten, er de enig om at Iran har en lang veg å gå.

Mer om dette når jeg får summert meg mer senere. Se på dette som mitt førsteinntrykk.

Konklusjon så langt: Iran er langt bedre enn sitt rykte i vesten. Det er et trygt land og ferdes i. Folket er veldig hyggelige, er nysgjerrige på oss og spør oss om det meste, de er også åpne på ting i hverdagen som opptar dem og svarer gjerne på våre spørsmål. Økonomien og forholdene er også mye bedre enn vi trodde på forhånd.

Men, landet er i en brytningstid. Det er forventinger til at noe kan skje etter presidentskiftet, men folket avventer. Iranerne har blitt skuffet før, og kan bli det igjen!