Har du hørt historien om…..

I Iran er det god tradisjon for å lage vitser om de som styrer landet. Det har også vi opplevd mange eksempler på de siste ukene.

La oss starte denne historiefortellingen med en forholdsvis ”snill historie”:

En gang syntes Khomeini at vitsemakingen blant folket gikk for langt. Han gikk ut på TVen med følgende skremselspropaganda mot mannfolkene i Iran: Hvis dere lager noen vitser mot regjeringen, så vil kona deres bli ”Haram” for dere!
(det ville altså være synd for mennene gå henne for nært) En mann hadde registrert dette. Han likte en god historie, og gjentok for en venn det ayatollaen hadde sagt på TV: ”Så det var derfor at kona mi smakte så godt i går kveld! Hun var ”Haram” og ble fremmed for meg”.

Det er nok en måte å overleve på, disse vitsene som serveres over en lav sko når folk møtes i Iran. Noen kan oppleves som svært grove mot de som styrer landet, og bør nok ikke fortelle i for åpne lag. Da kan det hende det blir sterke reaksjoner.

Ta denne som et eksempel: Da eks. president Rafsanjani og Khamenei, den nåværende øverste lederen i Iran, var studenter hadde de ikke ordentlig skjeggvekst. Uten det kommer du ikke langt i presteskapet i dette landet. De to lurte på hva de skulle gjøre med saken.

Khamenei fikk et tips av en venn, han dro til Europa og fikk transplantert hår sånn at han fikk kraftig hårvekst i ansiktet. Han gikk til Rafsanjani og tipset han om denne muligheten. Denne undersøkte grundig hva som lå bak transplantasjonen, og det førte til at han ikke brukte tilbudet han fikk. Neste gang han møtte Khamenei kunne han fortelle at hårveksten han hadde i ansiktet var transplantert fra europeiske kvinner, fra deres underliv. ”Å er det sånn”, svarte den andre. ”Er det derfor jeg sikler sånn når jeg gnur meg i ansiktet!”

Hva du tror at folk ler når de hører slike vitser. En skikkelig lynavleder i hverdagen. Et kraftig våpen for et folk som føler seg undertrykt, som ikke åpent kan si hva de mener, og som derfor tyr til humor og satire for å få utløp for noen av sin trang til å si hva de mener.

Lyst til å høre enda en vits om lederne. Den handler om mannen som hadde fått kreft i halsen. Han hadde prøvd alt for å bli kurert. Han hadde reist runt til alle verdens klinikker, både i Europa og USA. Men ingen kunne hjelpe ham. Kreften var dødelig fikk han vite. Det fantes ingen behandling. I sin desperasjon bestemte han seg for å oppsøke ayatollaen privat, for å se om han hadde makt og mulighet til å kurere sykdommen. Han ringte på døra. Kona til Khomeini åpnet: Mannen måtte på grunn av sykdommen hviske sitt budskap: ”Er Khomeini hjemme?” Hun hvisket stille tilbake: ”Nei! Bare kom inn!”

Den mest nådeløse av historien jeg har blitt fortalt handler nettopp om Khomeinis kone. Før du leser den burde du se for deg Irans flagg, og merket som pryder flagget og som ble innført etter revolusjonen i 1979. (Se bildet). Khomeinis kone var opptatt av at den tidligere shaens kone, Farah Dibah, blant annet hadde fått en stor gate i Teheran oppkalt etter seg. Hun gikk til Khomeini og beklaget seg: ”Hvorfor er ingen gate aller andre ting i Iran oppkalt etter meg?”. ”Kom her ”, sa Khomeini og tok henne med på kontoret. Han ba henne kle seg naken og sette seg på kopimaskinen. Så tok han en papirkopi og viste fram: ”Du er jo overalt!”

(Se bildet)

I forbindelse med et av landets presidentvalg hadde folket det veldig artig med denne historien, som spiller på det islamske påbudet om omskjæring av gutter:

En mann spurte: Hvem ønsker du å velge til Irans nye president? Han svarte: ”Han må i alle fall være en levende martyr! En som har gitt sitt blod for islam. Som nesten har mistet sitt hode! Skjegget å være på plass, det samme må turbanen på hodet! Fordi han er martyr må han sitte i en rullestol! Han må bare drive Halal og ikke Haram!” Den andre spør: Er det noen spesiell du tenker på? Svarer: ”Ja, jeg tenker på penisen!”

Da folket i Iran tok makten fra Shaen i 1979, satt Khomeini i Paris. Han ble helten som kom heim og ble tatt imot av en jublende folkemengde. Mange snakket om at han kom heim som representant for den ”forsvunne Imam” hos shiamuslimene, den 12. Imam? En gutt var ute i gatene og så og hørte det som hendte. Han sprang inn til sin far og fortalte dette. Faren var nøktern og spurte sin sønn: Hadde han munn? ”Ja”, kunne sønnen bekrefte. ”Da er han kommet hit for å spise!”

Iran har en rik poesitradisjon. Også dikterne har mye skjult samfunnskritikk i sine dikt. Dikteren Haloo (et nicknavn som på farsi betyr ”den lettlurte”) framførte en gang et dikt om en mann som ble satt i fengsel på grunn av opposisjonell virksomhet. Det var mye tortur og hard behandling i fengslene, så mannen gjorde en avtale med sin familie om at hvis han skrev brevene med rød penn så var behandlingen hard, hvis han brukte en blå penn så var det bedre. Det første brevet kom med blå skrift: Her i fengselet blir jeg behandlet som på et feriehotell. Alt er utmerket, jeg får det jeg vil. Det eneste jeg mangler er en rød penn!”

Personlig har jeg også gjort en viss suksess med en selvopplevd historie fra tida i Iran. Da jeg møtte mullaene i Shiraz, og de viste meg rundt og fortalt om det de holdt på med, ble det etter hvert tid for å ta bilder. Da jeg sendte dem min mobiltelefon for å få en til å ta et bilde av oss utbrøt en av mullaene, ganske så begeistret, mens han studerte mobilen: ”Er det en iphone 5 eller 6?”

Folk ler godt når jeg forteller denne historien. Men en av de jeg traff tok fortellingen et skritt videre da hun følgende etter å ha hørt på det jeg fortalte: ”Alle mullaene har sikkert allerede sikret seg en iPhone 7!”